I Bokmålsordboka er ordet seponere definert som «avslutte bruk av medisin eller av medisinsk behandling» (1). Seponere trenger altså ikke å omfatte hele behandlingen. I praksis brukes ordet oftest om å slutte med et medikament.
Jeg er nok heller ikke enig med Knut Nordstedt i at seponering må omfatte et visst tidsrom. Mange medikamentelle behandlinger kan avsluttes der og da, uten noen form for nedtrapping, og da seponeres legemidlet. Riktignok er leger ofte tilbakeholdne med å avslutte medikamentbehandling, selv om nytten av legemidlet er usikker og pasienten bruker mange legemidler samtidig. En av grunnene kan være frykten for seponeringsreaksjoner, dvs. forbigående reaksjoner som oppstår ved seponering (2).
Ordet har en lang tradisjon i norsk medisin. Vi finner det allerede i 1800-tallstekster, for eksempel i bøker om koleraepidemien i Christiania (3) og om difteri (4). «Undertiden giver Jærn Diarrhoea, man maa selvfølgelig da strax seponere Brugen deraf og anvende passende Midler», het det i 1891 (4).
Seponere er et latinsk ord og betyr «legge til side». Vi kjenner igjen ponere (latin: legge, sette) i mange andre ord, som deponere (legge ned), komponere (sette sammen) og reponere (sette, bringe tilbake).
Selv om det i dag er vanligst å snakke om seponering når man avslutter medikamentell behandling, finnes det i litteraturen mange eksempler på at også andre ting kan bli seponert: «Seponere Brystet i nogen Tid» (5), «seponere grønnsaker og frukt» (6) eller «seponere all idrettsutøvelse» (7). I dag ses slikt sjelden, men språklig sett er det ingen ting i veien for å bruke seponere på denne måten.
Den iherdige språkreformatoren Knud Knudsen (1812 – 95) ville erstatte fremmedordet seponere med noe som var mer norsk (8). Han hadde et poeng: Seponere trengs ikke i allmennspråket. En journalist skrev nylig om problemene med å få eksperter til å legge fra seg stammespråket i intervjusituasjonen. Kan dere ikke bytte ut ordet seponere med å si avslutte medisin? spurte hun (9). Innimellom kan det gå helt galt – som da en lederskribent kom i skade for å seponere så altfor mye: «Ikke alltid har noen tatt seg tid til å seponere den geriatriske pasienten» (10).
