Tidsskriftet nr. 15/2015 ga grunn til refleksjon omkring evidensbasert medisin og gyldige kilder til kunnskap for norske leger. For det første ble en ny artikkelsjanger sjøsatt: Klinisk oversikt. Skjønt ny? Heller en renessanse for nyttige artikler som er kommet i vanry det siste tiåret: Tilgjengelig evidens filtrert gjennom erfarne klinikeres gode skjønn, blottet for unnskyldninger om at nettopp skjønnet og den erfaringsbaserte kunnskapen også har fått spille med. Artikkelen om klasehodepine (1) ble en flott debut: Presis, kunnskapsbasert, poengtert, og samtidig mer blodfylt, morsommere å lese, nyttigere enn dagens gjengse oversiktsartikler som ikke tør mene noe der det ikke foreligger en metaanalyse. Honnør til forfatterne som skrev og til redaktøren som så behovet for en ny sjanger!
For det andre to kasuistikker i serien Noe å lære av (2, 3). Kasuistikkene illustrerer at medisinen går fremover ikke bare gjennom Cochranebevegelsens arbeid, men også som en frukt av akkumulert klinisk erfaring, bedre basalmedisinsk innsikt og ny forståelse av sykdomsmekanismer. Heldigvis finnes fortsatt klinikere som tør å gjennomføre et selvstendig patofysiologisk resonnement og ikke bare lene seg på retningslinjene, og som publiserer erfaringene. Slik bidrar de til at vi alle kan lære noe, og dessuten til at erfaringer etter hvert kan systematiseres og – i noen tilfeller – sågar gjøres til gjenstand for randomiserte undersøkelser.
For det tredje – og ikke mindre tankevekkende – den ledsagende lederartikkelen fra Kunnskapssenteret (4). Siv Cathrine Høymork konkluderer riktig nok (under tvil?) med at det kan være riktig å gjøre noe som ikke står i retningslinjene for å redde pasientens liv, men lederartikkelen oppfatter jeg mest som en raljering med «legeromanheltene» som ikke viser den tilbørlige lydighet mot Kunnskapssenteret og deres selvbestaltede sannhetsmonopol. Ja, selvsagt er skjevrapportering et problem, selvsagt må klinikere sette seg inn i tilgjengelig evidens, selvsagt skal erfaringer og patofysiologisk resonnement brynes mot de randomiserte studienes strenge logikk. Men det virkelig bekymringsfulle er at en fagdirektør i en etat med over 200 ansatte skriver at behandlingen fortrinnsvis skal være nedfelt i faglige retningslinjer (andre avsnitt). Nei, så fattig er moderne medisin heldigvis ikke, noe Tidsskriftet med all mulig tydelighet illustrerer (1 – 3). Men vulgærcochranismen (5) lever tydeligvis i beste velgående i Kunnskapssenteret.
