Torgeir Brun Wyller har nok ikke helt oppfattet hovedbudskapet i min lederartikkel (1): Det finnes behandling som ser ut til å ha god effekt hos enkeltpasienter, men som viser seg ikke å holde mål eller sågar påføre mer skade enn gagn når man går den nærmere etter i sømmene. Jeg trakk fram to eksempler som illustrerer dette, nemlig aktivert protein C til sepsispasienter og laserbehandling ved angina pectoris.
Selv har jeg nærmere tjue års bakgrunn fra klinisk arbeid som anestesiolog og intensivlege. Jeg var selv blant entusiastene da aktivert protein C ble tilgjengelig. Entusiasmen skyldtes at jeg selv hadde behandlet én pasient, der et dystert klinisk bilde snudde etter at vi ga medikamentet. Jeg undres hvordan Bruun Wyller mener vi som fagmiljø skulle forholdt oss på dette tidspunktet i medikamentets historie. Mon tro han mener at vi skulle fortsatt ufortrødent å gi slik behandling på bakgrunn av enkeltobservasjoner og ikke samtidig etterspurt eller bidratt til å framskaffe den kunnskapen som vi seinere fikk, og som viste at behandlingen dessverre ikke hadde den effekten vi håpet på?
Mine to litt karikerte legehelter i henholdsvis avsnitt 1 og 2 har begge sine svakheter, slik også lederartikkelen illustrerer. Faglige retningslinjer kan aldri bli så omfattende og finmasket at de dekker enhver klinisk situasjon, og for noen fagområder er de også lite utviklet. Den store innsatsen som legges ned i flere fagmedisinske foreninger og andre fagmiljøer i å utarbeide ulike faglige retningslinjer, tyder imidlertid på at mange klinikere ser nytten av disse som støtte for klinisk arbeid.
