Så flott at dere retter oppmerksomheten mot transpersoner i lederartikkelen til redaktør Are Brean i Tidsskriftet nr. 21 (1). Jeg har tidligere hatt samtalegrupper for transpersoner i regi av Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner som ønsket et alternativ til den patologiserende psykiatriske modellen. Som gestaltterapeut er jeg opptatt av å plassere årsakene til lidelse og lindring ikke kun i den individuelle psyke, men også i den større situasjonen, relasjonene og konteksten. Heldigvis ser vi i dag noen positive endringer i det norske samfunnet. Som redaktøren også nevner til slutt i sin tekst angår dette oss alle. Svært få - om noen - passer helt inn i kjønnsnormene. Vi både undertrykker og undertrykkes.

På vei hjem etter en av samtalegruppene jeg ledet, dukket et barndomsminne opp: En dag lo en venn av meg og sa at jeg vrikket på rumpa mens jeg gikk. Jeg benektet det umiddelbart og sa at det var det han selv som gjorde. Og så ble jeg veldig opptatt av å gå helt rett, ikke bli tatt for å være feminin.

Vi kan vel alle i varierende grad ha trekk som ikke passer helt inn i de dominerende kjønnsnormene. Når vi likevel forsøker å innordne oss, er vi med på å opprettholde normene. Vi begrenser oss selv, så vel som andre. Heller enn å oppleve hele polariteter i oss selv og samfunnet, blir vi rigide og stereotype.

Vi kan bli fiendtlige overfor de fremmedgjorte sidene i oss selv, vi kan bli fiendtlige overfor andre som vi projiserer disse sidene på. Det kjennes kanskje tydeligst for transpersoner, et velegnet mål for projeksjonen, men det rammer oss alle.

Gjennom samtalegruppene opplevde mange god støtte og endring. Også jeg ble påvirket. Da jeg gikk hjemover, kjente jeg meg glad og modig. Jeg gikk med lettere skritt og smil gjennom Oslos gater. At jeg er en mann med litt bevegelse i hoftene er frigjørende ikke bare for meg selv, tenkte jeg, men for oss alle.

Litteratur

1. Brean A. Hun, han, hen og alle andre. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:1919