Erlend Hem og Michael Bretthauers nylige innlegg i Aftenposten med kritikk av «open access»-bevegelsen har skapt stort engasjement og falt mange tungt for brystet. Prinsippet om fri tilgang til publisert forskning kan ingen lenger være uenig i. Tidsskriftenes betalingsmurer har heldigvis falt, og lar seg ikke bygge opp igjen.
Men antall publiserte vitenskapelige artikler har de siste årene akselerert nærmest eksponentielt. Det uforklarte paradokset i den nye modellen er derfor dette: Når alle parter i bytteforholdet mellom forskere, tidsskrifter og institusjoner har egeninteresse i at et akselererende antall artikler publiseres, hvem har da egeninteresse i den langsomme og møysommelige prosessen som skal sikre kvaliteten av det som publiseres?
