Herheim, Inger Anita
Vågestykket
Veien mot fellesskapet. 272 s. Ferd Forlag, 2015. Pris NOK 298
ISBN 978-82-303-2880-4
Vågestykket er en selvbiografi. Forfatteren skriver om sin oppvekst på Voss og sitt liv som tunghørt med et progredierende hørselstap. Målgruppen er alle som vil ha innsikt i utfordringer og barrierer hørselshemmede mennesker opplever å stå overfor, og særlig hørselshemmede selv, foreldre til hørselshemmede barn, audiopedagoger og helsepersonell som arbeider innen hørselsfeltet.
Selv om forfatteren beskriver en oppvekst i 1960- og 70-årene, med begrenset hørselsteknologi tilgjengelig, er beskrivelsene av de sosiale utfordringene hun har opplevd, fremdeles relevante.
Fortellingen begynner om våren da forfatteren er sju år. Da har hun allerede gått nesten ett år på skolen uten tilrettelegging. Hun har opplevd å bli stemplet som dum og lat, og har begynt å utvikle en sterk følelse av utenforskap og et selvbilde som mindreverdig.
Kampen for å høre, og for å høre til, i tillegg til kampen mot det negative selvbildet, er gjennomgangstema. Både i familien, på skolen, i høyere utdanning og senere som fysioterapeut og som mor, møter hun negative holdninger og manglende kunnskaper om hva en hørselshemming medfører. Forfatteren får frem hvordan hun har måttet mobilisere alle sine ressurser for å nå målene hun har satt seg. Man blir ydmyk når man leser om anstrengelsene og de innsiktsfulle teknikkene hun har tatt i bruk.
I dag er Inger Anita Herheim psykomotorisk fysioterapeut og har cochleaimplantater. Hun setter med et presist og godt språk ord på hva det gjør med kroppen å høre dårlig, selv når man bruker tilgjengelig hørselsteknologi. Hun beskriver både de fysiske anstrengelsene ved å lytte og lese på munnen, og de psykiske belastningene ved å uroe seg over om man misforstår. Sentralt står beskrivelser av hvordan hun ofte later som om hun forstår. Hun kaller dette «å havne på liksomlasset», noe som svarer til termen «passing» hos den amerikanske sosiologen Erwing Goffman: å skjule et stigma for å skåne omgivelsene.
Herheim fremstiller seg ikke som et offer, noe som er et viktig aspekt ved fremstillingen. Likevel kan man som leser ikke la være å bli slått over det urettferdige i at forfatteren selv gang på gang må ta mest ansvar for sin funksjonsnedsettelse. Forskning om sansetap viser hvor nedslående vanlig dette er.
Vi trenger flere slike bøker på norsk, og jeg anbefaler denne for alle som ønsker å få et innblikk i hva hørselshemming kan innebære.
