Kennair, Leif Edward Ottesen
Hagen, Roger
Personlighetspsykologi
386 s, tab, ill. Bergen: Fagbokforlaget, 2015. Pris NOK 449
ISBN 978-82-450-1715-1
Personlighetspsykologi er en innholdsrik bok. Slik blir det gjerne når redaktørene samler 20 fremtredende fagfolk. Disse dekker fire hovedområder: det biologiske grunnlaget for individuelle forskjeller, de store personlighetsteoriene, helse og personlighet og anvendt personlighetspsykologi.
Kapitlene er grundige og formidler store kunnskapsmengder. Spesielt må jeg fremheve kapittel 2, Gener, miljø og personlighet, av Kristian Tambs, kapittel 4, En trekkteoretisk tilnærming til personlighet av Eva Langvik og Øyvind Lund Martinsen, kapittel 8, Personlighetstrekk i relasjon til psykisk og fysisk helse av Olav Vassend, kapittel 10, Personlighetsforstyrrelser av Svenn Torgersen og kapittel 11, Vitenskapelig måling av personlighet av Oddgeir Friborg.
Her, som ellers, er det en ulempe at det med mange forfattere blir mange gjentakelser. Spesielt gjelder dette femfaktormodellen. Grunntrekkene i denne gjentas om og om igjen.
Det er fire påtakelige svakheter. Den ene er dårlig og til dels manglende redegjørelse for temperament og emosjoner. Den andre er, pussig nok, en mangelfull redegjørelse om evolusjon og personlighet. Jeg skriver «pussig nok» fordi den ene redaktøren er en høyt profilert evolusjonspsykolog. Det evolusjonspsykologiske grepet i denne teksten har imidlertid utelatt primære emosjoner, som finnes hos alle pattedyr og som preger deres personlighet. Den tredje mangelen er at under hovedoverskriften Anvendt personlighetspsykologi finner man mye om rekruttering, ledelse og operativ psykologi, men ingenting om behandling av personlighetsproblemer. Det er heller ingenting om diagnostikk og personlighetsvurdering. Dermed blir ikke dette noen bok for klinikere – selv om det er kapitler om så vel psykoanalyse som personlighetsforstyrrelser. Det blir i hovedsak en bok for psykologistudenter, organisasjonspsykologer og folk som er spesielt interessert i akademisk psykologi. Den fjerde mangelen er at det ikke gjøres noe forsøk på å antyde en syntese eller peke på teoretiske og empiriske spenninger som kan ha implikasjoner for fremtiden. Av og til kan man få inntrykk av at spørsmålet om menneskelig personlighet er «løst», dvs. at femfaktormodellen utlegges som «sannheten». Litt mer kritisk sans hadde gjort seg. Femfaktormodellen har åpenbart god prediktiv validitet på en del områder, men overordnet sett er det ikke bare denne anmelderen som ser den som en ganske stusselig teori om menneskelig personlighet.
