Viestad, Andreas
Den store kjøttkokeboka
368 s, ill. Oslo: Cappelen Damm, 2015. Pris NOK 449
ISBN 978-82-02-48725-6
FNs klimapanel har påpekt at redusert kjøttinntak er et viktig tiltak for å begrense klimaendringene. Vi har alle sett de perverse kakediagrammene som viser hvor mye mer energi og landareal det tar å fremskaffe rødt kjøtt enn tilsvarende kalorimengde i poteter, ris og hvete. I tillegg la Verdens helseorganisasjon (WHO) nylig frem sin rapport som koblet høyt inntak av kjøtt til kreft, særlig tykktarmskreft.
Med andre ord: Forlaget kunne kanskje tenkt seg et bedre utgivelsestidspunkt for sin nye, kjøttsatte bok. Eller kanskje ikke likevel. For det første øker nordmenns kjøttforbruk ifølge Helsedirektoratets siste rapport om befolkningens kosthold. For det andre har Andreas Viestad tidligere vist seg som en forkjemper for godt dyrehold og økologisk landbruk. Forfatterens intensjon er at vi skal bli mer bevisste kjøttspisere, at vi skal spise hele dyret når vi først spiser kjøtt. Som han skriver: «Vi ender opp med bare å spise noen få deler av kjøttet – biffkjøttet. Det er dårlig bærekraft. Det er dårlig etikk. Det er også ganske uhøflig.» Og det passer egentlig godt overens med WHO-rapporten, som primært påpekte de negative helseeffektene av prosessert kjøtt. Det slipper ikke så mye som en ferdiglagd pølse inn på Viestads kjøkken – vi snakker stykningsdeler og innvoller.
Forfatteren konsentrerer seg om lam, svin og storfe, og innledningsvis presenteres stykningsdeler og tilberedning. Her serveres vi delikate og pedagogiske plansjer over dyrene, i en fargepalett som minner om de geografiske kartene man før i tiden hadde hengende over tavlen på barneskolen. Deretter følger oppskriftene, kategorisert etter hvilken del av dyret man tar utgangspunkt i. Boken er oversiktlig og lett å finne frem i, har et delikat preg med sobre farger, deilig papirkvalitet og lekre bilder – selv panert hjerne satte fart i spyttkjertlene hos undertegnede. Glemte retter som «pottekjøtt» fra Bergen løftes frem, og nye som «puppesuppe» har fått sin plass. Innimellom er det avbildet tykke og blide mennesker som står i nær kontakt med sine dyr.
Forfatteren formidler sin kreativitet og dype respekt for dyrene vi spiser. Min gamle bestemor, som på mange måter var personifiseringen av sparegenerasjonen, ville ha nikket anerkjennende til mange av rådene som gis. Svinekjake du måtte ha til overs, kan brukes til å «impregnere sko, sette inn skjærebrett og som fettkule til småfuglene om vinteren». Boken vil nok ligge under mangt et antroposofisk juletre.
Samtidig er det noe prektig, noe riktig, over det hele, som nok kan få noen hver til å miste motet. Personlig falt jeg av ved «svinenakke bakt i høy», der man helst skal benytte friargras eller gulaks, eventuelt bare lukte seg frem til den beste gressorten. Boken egner seg ikke for deg som allerede føler at det er for mye «bør» i livet, og som allerede har nok med å sjonglere jobb, familie og pilates. For alle andre kan jeg trygt anbefale den.
