Tor Ketil Larsen gir meg anledning til å utdype noen problemstillinger.
Korrekte psykiatriske diagnoser finnes ikke, hvis man med korrekt mener sann eller virkelig. Psykiatriske diagnoser er forsøk på å organisere psykisk lidelse, det er ikke en avdekking av skjulte fysiske feilfunksjoner eller ubalanser i hjernen. De ulike diagnostiske kategorier og kriterier er resultat av håndsopprekking blant en gruppe selvoppnevnte eksperter.
Det finnes likevel psykiske tilstander som de fleste klinikere vil mene er viktig – og mulig – å gjenkjenne, for eksempel psykoser. De alvorligste formene for psykoser kaller vi fortsatt schizofreni. I mitt opprinnelige innlegg forsøkte jeg å vise at til og med de mest sentrale begrepene i psykiatrisk diagnostikk er meget uklart definert. Diagnosesystemene er primært konstruert for å være reliable, slik at de sikrer at samme pasient får samme diagnose av ulike behandlere, som Larsen skriver. Reliabilitet måles vanligvis i enheten kappa, der kappa lik 1 er fullt samsvar og kappa lik 0 er ren tilfeldighet. I ICD-10 ligger kappa for schizofreni i området 0,6 – 0,7 (1, 2). De samme diagnosekriteriene blir altså vurdert ulikt fra behandler til behandler.
Validiteten av psykiatriske diagnoser er umulig å vurdere. Med vårt nåværende kunnskapsnivå er diagnosene en tautologi; de pasientene som fyller kravene vi har satt til diagnosen, får diagnosen – eller omvendt.
Mitt personlige utgangspunkt for å skrive det opprinnelige innlegget var at jeg over tid har møtt pasienter som hadde fått en schizofrenidiagnose tidlig i livet, men der lengre tids observasjon og litt mer kritisk vurdering gjorde denne diagnosen usannsynlig, også på det tidspunkt diagnosen ble stilt. I Norge blir pasienter som får en schizofrenidiagnose rådet til å ta hensyn til diagnosen, være forsiktig med det meste og innrette seg på at det kan komme tilbakefall; kort sagt til å leve livet med bremsene på. I tillegg risikerer de å stå på hemmende medisiner i årevis. Dette er alvorlige begrensninger for en ung person med livet foran seg. Det kan dessuten bli en selvoppfyllende profeti.
Larsen har stor erfaring med å diagnostisere unge pasienter med mulig begynnende psykotiske lidelser. Dette er pasienter med enda mer uklare, vage og flertydige symptomer. At han formidler så stor tiltro til enkle rubrikker i et diagnoseskjema uten tilsynelatende å være opptatt av – eller bekymret for konsekvensene av – falskt positive diagnoser, syns jeg er urovekkende.
