Psykiater Pål Gjerden hadde i Tidsskriftet nr. 16/2015 en artikkel hvor han problematiserer bruken av skjemaer i psykiatrien (1). Han har mange gode poeng, men i tilsvaret til Lien og Johannessens kommentar på hans artikkel (Tidsskriftet 19/2015) går han seg vill i sine refleksjoner. Gjerden påstår følgende: «en skal være nokså faglig trygg på seg selv for å avvise en skjemabasert diagnose, eller holde på en diagnose selv om skjemaet ikke bekrefter det». Dette er en påstand som ikke kan stå uimotsagt; jeg er av den oppfatning at virkeligheten er helt motsatt. Det er slik at den erfarne kliniker vil gjenkjenne tilstander og stille korrekte diagnoser også uten bruk av skjemaer. Dersom man allikevel gjør bruk av dem, så er poenget at skjemaene vil bekrefte det man har konkludert med. Og omvendt – den uerfarne vil kunne komme helt feil ut dersom man kun baserer seg på strukturerte intervjuer. Det å stille gode diagnoser i psykiatrien krever bred erfaring og evne til å tenke systematisk. Det som ser ut som schizofreni kan vise seg å være en depresjon med psykose. Manien kan være en akutt infeksjon i hjernen. Diagnosesystemene definerer begrepene vi opererer med og sørger for at vi snakker samme språk; prinsippet må være at en pasient vil få samme diagnose og samme behandling uansett hvilken behandler man oppsøker.
Jeg vil gjerne utfordre Gjerden til å komme med et klinisk eksempel på en diagnose han har stilt på en pasient som ikke fyller de skjemabaserte kriteriene for den aktuelle lidelsen. Det jeg egentlig lurer på er hvor Gjerden henter definisjonen av diagnosen fra dersom han ikke baserer seg på systematiserte definisjoner. Har han innført sitt eget diagnostiske system?
