Håheim, Marianne Clementine
Svart belte
110 s. Oslo: Forlaget Oktober, 2015. Pris NOK 329
ISBN 978-82-495-1551-6
Romanen henvender seg primært til den generelle befolkningen, men vil kunne være spesielt nyttig for pårørende til pasienter med spiseforstyrrelser, i tillegg til personell som jobber med spiseforstyrrelser. Prosateksten er skrevet på nynorsk og er lite faktaorientert.
Vi møter Marianne, som i en alder av 13 år utvikler anoreksi. Forfatteren beskriver hvordan spiseforstyrrelsen startet, og deretter utviklet seg til å bli så alvorlig at det var nødvendig med innleggelse i medisinsk og psykiatrisk avdeling.
Boken illustrerer en rekke punkter på en god måte: hvordan spiseforstyrrelser hovedsakelig forekommer i relativt normale og stabile familier, utfordringer i forhold til behandling, og hvordan pasient og behandler ofte «snakker forbi» hverandre. En viktig illustrasjon er hvordan selv livstruende syke pasienter har en betydelig benektelse av alvorlighetsgraden av sykdommen. Forfatteren beskriver på en svært god måte de forskjellige funksjonene en spiseforstyrrelse kan ha: behovet for å bli sett, identitet, å mestre og kontrollere situasjoner som man ellers føler man ikke har kontroll over, og å føle seg «ren» og sterk. Det blir en måte å håndtere negative følelser på.
Videre beskriver forfatteren levende hvordan anoreksien får den som lider av sykdommen, til å tro at bare man blir tynn nok, kommer man til «målet». Målet er ikke er et tall, men følelsen som kommer ved å se vekten stadig gå ned.
Teksten kan være nyttig for pårørende for å forstå tankegangen til en med spiseforstyrrelser, men beskriver svært lite rundt behandling. Dette kan gjøre at en som selv er syk, kan bli mer trigget enn hjulpet av denne boken. En av problemstillingene man ofte møter som behandler, er at pasienter, uansett vekt og sykdomsgrad, ikke føler seg syke nok til å trenge/fortjene behandling.
Litteratur som anbefales til pasienter og pårørende, bør helst være mer faktabasert og omhandle behandling. Sist, men ikke minst, bør den det gjelder, ha klart å bli frisk. Det er svært viktig å ha empati med den som er syk, men det kan ikke gå på bekostning av at man allierer seg med sykdommen. Dessverre lar spiseforstyrrelser seg sjelden kurere med utelukkende å snakke om ting som ikke er relatert til mat, kropp og vekt. Det finnes en rekke selvhjelpsbøker, der behandling har mye større fokus. For de fleste vil imidlertid Svart belte være en fin roman som gir en god beskrivelse av en kompleks sykdom.
