Bretthauer & Hem argumenterer i Tidsskriftet nr. 21/2015 for at rituell omskjæring av gutter bør skje i offentlige sykehus. Blant annet hevder de at det ikke er sett negative følger på seksuell nytelse etter mannlig omskjæring. Forskningen på dette området er omdiskutert, og til dels mangelfull. En litteraturgjennomgang fra 2014 (1) viste til problemer som erektil dysfunksjon, problemer med å oppnå orgasme, økte penile smerter og redusert sensitivitet. For et inngrep som ikke har noen store medisinske fordeler, bør terskelen for å akseptere uønskede ettervirkninger være svært høy. Selv en risiko på 0,04 % for skade på penis som forfatterne viser til (2) er uakseptabelt ved manglende medisinsk gevinst. I Norge gjøres dessuten inngrepet i generell anestesi. Det er økende oppmerksomhet om mulig nevrotoksisitet hos småbarn ved generell anestesi (3, 4), noe som ikke er tatt med i riskovurderingen.
Forfatterne viser til studier fra land i Afrika sør for Sahara som har vist at omskjæring kan redusere HIV-smitte. Det er langt fra åpenbart at funnene kan overføres til norske forhold. Tilsvarende kritikk av studiene har også kommet i debatten om omskjæring i USA (1, 5) Vi har dessuten god tilgang på anti-retroviral behandling som reduserer smitterisikoen i mye større grad (6). En annen studie har vist at omskjæring beskytter mot HPV-infeksjon, og dermed livmorhalskreft. Imidlertid vil HPV-vaksinen gi atskillig bedre beskyttelse, og det er neppe aktuelt å innføre omskjæring som profylakse fremfor vaksinering mot HPV. Ressursbruken ved cervix-screening vil også falle drastisk i takt med økende vaksinedekning (7). Hvorvidt omskjæring faktisk gir beskyttelse mot HPV og andre seksuelt overførbare sykdommer ble det også satt spørsmålstegn ved i en metaanalyse fra 2013 (8).
Den ledende teorien bak smittereduksjon av HIV etter mannlig omskjæring er at inngrepet reduserer mengden anaerobe bakterier på penis, noe som gjør langerhanscellene i huden bedre i stand til å bekjempe HIV-smitte (9). Imidlertid finnes disse langerhanscellene og bakteriefloraen også hos kvinner, i stor grad på preputium clitoridis. Det er også enkeltstudier som viser invers assosiasjon mellom kvinnelig omskjæring og HIV-smitte (10). Følger man samme argumentasjon som over, bør man da også åpne for den mildeste form for kvinnelig omskjæring, hvor man fjerner den kvinnelige forhud. I vår del av verden vil få forfekte dette synspunktet, meg selv inkludert, og jeg strever med å se hvordan mannlig omskjæring er annerledes i så henseende.
Et siste argument forfatterne fremfører er at det er mindre komplikasjoner når inngrepet utføres i ung alder. Dette kan likevel ikke overstyre individets autonomi – retten til å bestemme over egen kropp, og å selv ta beslutningen om å gjennomføre et irreversibelt inngrep.
