Når en tidligere og nåværende redaktør i Tidsskriftet argumenterer for prioritering av rituell omskjæring i norsk helsevesen, forventer man høy kompetanse på vitenskapelig metode og diskusjon (1). Men de trekker frem studier på reduksjon av HIV i høyendemiske områder i Uganda og Kenya og mulighet for reduksjon av HPV, for å bringe medisinske argumenter inn i diskusjonen. Problemet er bare at striden om rituell omskjæring er en debatt om barns integritet og rettigheter, og om prioritering av inngrep uten medisinsk indikasjon i Norge. Med mindre forfatterne mener at gutter med muslimsk eller jødisk bakgrunn utgjør en særlig risikogruppe for smitte av HIV i Norge, det formoder vi at de ikke gjør – blir argumentet derfor meningsløst.
Med samme begrunnelse kan vi heller ikke se at argumentasjonen rundt HPV har noen relevans, med mindre man mener at alle norske gutter bør omskjæres. Mot HPV finnes det som Hem & Bretthauer også påpeker effektiv vaksine, og det diskuteres nå om også gutter bør tilbys HPV-vaksine som del av vaksinasjonsprogrammet, på lik linje med jenter. Omskjæring uten tradisjonell kirurgi har også vært forsøkt lenge uten at det har fått stor plass, men å fremstille det som smertefritt synes lite reflektert. Når man sammenligner med komplikasjonsrate etter tonsilleoperasjoner, utelater man at førstnevnte må vurderes mot en medisinsk indikasjon, noe rituell omskjæring ikke har. Verken Anne Lindbo (2) eller forfatterne bør blande inn forhold rundt medisinsk indisert omskjæring i debatten, da det har lite med barns rettigheter eller prioritering å gjøre.
Enkelte kolleger har hevdet at nåløyet for å komme i Tidsskriftet er trangere enn i mange internasjonale journaler. Grunnen til at en setteredaktør likevel har gitt plass til dette manuskriptet kan vi derfor bare undres over. Noe verdifullt inn i debatten om rituell omskjæring i norske sykehus bringer det i hvert fall ikke.
