Screening skal gi informerte og samtykkende pasienter bedre prognose, med akseptable bivirkninger og til en rimelig kostnad
Bakterien Mycoplasma genitalium smitter ved samleie og kan forårsake uretritt og cervisitt, tilstander som kan ha milde eller ingen symptomer. Vi kjenner ikke infeksjonens naturlige forløp, men det ser ut til at kvinner med påvist M. genitalium-infeksjon har om lag dobbelt så høy risiko for bekkeninfeksjon, spontanabort, for tidlig fødsel og infertilitet som kvinner uten slik infeksjon (1). Det er usikkert om infeksjonen gir komplikasjoner hos menn. Nukleinsyreamplifiseringstester kan påvise bakterien i urinprøver eller pensler fra livmorhalsen eller urinrøret. Kommersielle oppsett kombinerer test for M. genitalium med test for Chlamydia trachomatis og Neisseria gonorrhoeae. Infeksjonen kan saneres med antibiotika (2).
I dette nummer av Tidsskriftet viser Liv Kjersti Paulsen og medarbeidere at arvestoff fra M. genitalium fantes i urinprøver fra 3,4 % av kvinnene og 3,9 % av mennene som hadde gitt prøve for testing for C. trachomatis (3). Det er ikke opplyst hva som var indikasjon for testingen, men man må anta at dette dreide seg om opportunistisk screening for de fleste. Derfor burde alt ligge til rette for å gjøre med M. genitalium som vi har gjort med C. trachomatis i over et kvart århundre – nemlig screene unge kvinner og menn ved anledning. Men er det så enkelt?
Screening kan defineres som «en systematisk undersøkelse av en presumptivt frisk befolkningsgruppe for å finne individer med risikofaktorer for sykdom eller tidlige stadier av sykdom, før sykdommen gir symptomer» (4). Hensikten er å forebygge at sykdommen utvikler seg videre til stadier der behandlingen er mer ubehagelig eller mindre effektiv, der symptomene er verre eller der helseskaden blir permanent (5).
Vi vet ikke om det er en fordel å få påvist og behandlet en asymptomatisk M. genitalium-cervisitt eller -uretritt nå fremfor senere eller aldri. Spørsmålet kan besvares i en studie der pasienter randomiseres til enten å bli screenet eller ikke screenet. Utfallsmålet kan være insidens av komplikasjoner som bekkeninfeksjon eller epididymitt i de to gruppene. En slik studie kan gjerne gjøres i Norge.
En eventuell nytte av screening må veies mot kostnadene og bivirkningene, for enkeltpasienten og for samfunnet. Teoretisk sett er det flere mulige bivirkninger (6):
Overdiagnostikk betegner screeningfunn som aldri ville ført til sykdom. Kan det være at de svært sensitive testene for M. genitalium påviser infeksjoner som er så lavgradige at de verken er smittsomme, vil bli symptomgivende eller vil gi komplikasjoner? En positiv test hos den ene partneren i et forhold kan få utilsiktede konsekvenser for forholdet. Det er som regel vanskelig å påvise hvor lenge en person har vært smittet, så spørsmålet om utroskap kan fort bli reist. Når mange screenes, vil noen få falskt positive resultater, ettersom testenes spesifisitet aldri er 100 %. En positiv test kan komme uforberedt på en screenet person og dermed i seg selv ha negative psykiske effekter. I tillegg kan screening ha negative effekter for samfunnet ved at ressurser benyttes på et område der nytten er lavere enn på andre områder.
Først når kunnskap om nytte, kostnader og bivirkninger ved screening for M. genitalium-infeksjon er på plass, kan vi avgjøre om man skal starte med dette – og i så fall hvordan screeningen skal organiseres og finansieres. Dessverre tyder mye på at screening allerede er under innføring. Flere leger og klinikker tilbyr testing, ikke bare av pasienter med symptomer, men også av asymptomatiske personer. Mitt lokale laboratorium tester rutinemessig for M. genitalium på prøver innsendt for C. trachomatis-testing (7).
Teoretisk sett kan screening med etterfølgende sanering av infeksjonen bidra til redusert smitterisiko for de smittedes partnere og – på sikt – til lavere prevalens av infeksjonen i samfunnet. Også denne mulige tilleggsnytten av screening bør dokumenteres og tas med i det endelige regnskapet over nytte, kostnader og bivirkninger. Dessuten bør en slik bekjempelsesstrategi for en infeksjon vedtas etter nøye vurdering og ikke bare innføres usystematisk.
Erfaringene fra kampen mot genitale klamydiainfeksjoner bør mane til forsiktighet. Utstrakt opportunistisk screening helt fra 1980-årene har ikke ført til lavere utbredelse av infeksjonen i dag (8). Kvinner som blir screenet, får redusert risiko for bekkeninfeksjon, mens det mangler kunnskap om nytten hos menn (9). Screeningens effekt på forekomsten i befolkningen av bekkeninfeksjon og ektopiske svangerskap er høyst usikker (10).
Helsedirektoratets foreslo i 2014 et nasjonalt system for innføring, endring og styring av nasjonale screeningprogrammer (4). Spørsmålet om screening for M. genitalium-infeksjoner understreker behovet for styring og prioritering av screening i Norge.
