Ordet førlighet bør unngås i akuttmedisinsk sammenheng. Det kan misforstås.
Illustrasjon: Sylvia Stølan
Førlighet betyr ifølge ordboken «evne til full bevegelighet» (1). Ordet kommer av adjektivet før, fra norrønt fǿrr = «i stand til å fare; dugelig; farbar», på norsk før = «framkommelig; skikket, i stand til, sprek» (2). Det gjenfinnes i uttrykk som arbeidsfør og skrivefør. I medisinen handler redusert førlighet om nedsatt bevegelsesevne (dvs. evne til å føre seg) som følge av kraftsvekkelse av en del av kroppen, typisk armer eller ben. Vanførhet eller uførhet vil si invaliditet, å ha dårlig funksjonsevne (3).
I Norge har vi hatt flere vanførehjem. Den private institusjonen Sophies Minde ble opprettet i 1892 som arbeidsskole for vanføre. Skolen ga undervisning i ulike håndverksfag, skriving og regning. Mange av elevene var poliorammet, men langt fra alle. I ettertid er skolen blitt oppfattet som et epokegjørende initiativ for vanføre i Norge. Det er også grunn til å nevne at den første lov om hjelp til blinde og vanføre kom i 1936 (4).
Førlighet – sensibilitet eller bevegelighet?
Det er svært vanlig at ords betydning forskyves over tid. Vår erfaring er at det er blitt stadig mer utbredt å knytte begrepet førlighet til sensibilitet, og da spesifikt til smerte- og berøringssans i hud. Dette reflekteres blant annet av det faktum at den feilaktige stavemåten «følighet» ses nokså hyppig. Ved søk i Norwegian Web as Corpus, en samling tekster (korpus) fra domenet. no, fikk vi 153 treff på «førlighet» og 19 på «følighet» (5).
Det er flere faktorer som gjør ordet førlighet utsatt for omtolkning. For det første tror vi at ordet før, i betydningen «i stand til å bevege seg», ikke er så godt kjent for folk flest lenger, selv om motsetningen (antonymet) ufør er mye brukt. Men kanskje var betegnelsen ufør tidligere mer knyttet til nedsatt motorisk funksjon enn det som er tilfellet i dag, der mange er uføretrygdet uten å ha noen synlig motorisk dysfunksjon. For det andre ligger «førlig» lydmessig nær «følig». Ikke alle norsktalende skiller mellom «l» i ord som «stilig» og «rødlig» og en l-aktig lyd i ord som «sirlig» og «rørlig». De har den samme lyden i «rødlig» som i «rørlig» (6,7), slik at disse ordene ikke lar seg skille ved hjelp av uttalen i mange norske dialekter. Dermed vil «førlig» oppfattes som «følig», et ord som høres ut som det har med verbet «føle» å gjøre, ikke med adjektivet «før».
Et eksempel på en slik semantisk forskyvning av ordet førlighet fant vi i et nettoppslagsverk i omtalen av multippel sklerose: «De vanligste symptomene er nedsatt førlighet, dårlig syn, lammelser og koordinasjonsvansker» (8). Her ser vi at lammelse oppfattes som noe annet enn nedsatt førlighet.
Ulik forståelse av semantikken bak ordet førlighet kan i nevrologisk sammenheng ha avgjørende betydning for vurdering av hastegrad og pasientens behov for spesialistvurdering. Vi har opplevd at legevaktlegen har beskrevet nedsatt førlighet og med det ment akutt sensibilitetsnedsettelse, mens vakthavende nevrolog har oppfattet tilstanden som akutte pareser. En akutt kraftsvekkelse vil kunne føre til utrykning med luftambulanse under mistanke om hjerneslag, mens en pasient med nummenhetsfølelse ofte vil kunne håndteres i primærhelsetjenesten eller ved en planlagt poliklinisk time hos nevrolog. Pasienter kan fortelle legen at de har mistet «følelsen» i en arm eller et ben. Det er da viktig å få en nærmere beskrivelse av hva pasienten legger i dette: parese, sensibilitetsnedsettelse eller andre symptomer.
