Lingjærde, Odd
Aarre, Trond F.
Psykofarmaka
Medikamentell behandling av psykiske lidelser. 6. utg. 591 s, tab, ill. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2015. Pris NOK 799
ISBN 978-82-02-45386-2
Medisinske sannheter endres fort. Derfor er oppdatering av denne klassikeren, ni år etter forrige utgave, etterlengtet. Målgruppen er psykiatere, allmennpraktiserende leger og andre med interesse for biologisk psykiatri. Denne utgaven har to forfattere, begge svært erfarne psykiatere.
Boken er delt i tre hoveddeler. Den første inneholder bakgrunnskunnskap, som historikk, nevrofysiologi, generelle farmakologiske mekanismer og legemiddelforsøk. I del 2 blir de ulike legemiddelgruppene og det enkelte legemidlet beskrevet, mens del 3 tar for seg klassifisering av de psykiske lidelsene og praktisk gjennomføring av behandlingen. For antidepressiver og antipsykotika er nøkkeldata presentert i flere tabeller. Bakerst i boken er det referanseliste, stikkordliste og tabell med alle virkestoffene og preparatnavn.
Denne lettleste boken i muntlig fortellerstil inneholder store mengder fakta og mye interessant lesning. Særlig har delen om behandlingen av psykose og depresjon blitt oppdatert med nye vurderinger og referanser til veiledere, store studier og metaanalyser. Det er lagt til nye legemidler, men siden målet er å omtale alle psykofarmaka som er markedsført i Norge, er det synd at den ikke er oppdatert med de to nyeste (vortioksetin og lurasidon) som fikk markedsføringstillatelse i 2013/14.
Fra et farmakologisk ståsted svekkes boken av flere begreper/definisjoner som ikke er i tråd med dagens bruk, f.eks. terapeutisk vindu og bivirkninger/komplikasjoner, og som har vært uforandret i hvert fall siden 1988-utgaven. Også omtalen av farmakogenetikk, inkludert CYP-enzymer og interaksjoner, inneholder mange upresisheter og feil. Når det ikke skilles mellom CYP-enzymer som er relevante og mindre relevante for omsetningen av det enkelte legemiddel, drukner viktig informasjon.
Enkelte råd støttes ikke av oppdatert litteratur, som å anbefale gravide å trappe ned antidepressiver før termin for å redusere abstinens hos barnet etter fødselen. Risikoen for forverring hos mor etter fødsel diskuteres ikke og rådet står i kontrast til anbefalingene fra UpToDate og RELIS. Serotoninsyndromet beskrives, men forfatterne bruker en mer uspesifikk og mindre treffsikker definisjon enn den som oftest brukes i dag.
Det er et ambisiøst prosjekt av bare to forfattere å beskrive ikke bare fagfeltet psykiatri, men også farmakologi, farmakogenetikk, rus- og avhengighetsmedisin, studiedesign og teratologi. Innen mitt fagfelt, klinisk farmakologi, er det såpass mange svakheter at boken ikke innfrir mine forventninger.
