E.J. Tranvåg & K.H. Onarheim svarer:

Vi vil takke Tore Wælgaard Steen for positiv respons på og refleksjoner rundt vår artikkel. Norads evaluering av Norges langsiktige støtte til oppbyggingen av primærhelsetjenesten i Botswana er et interessant eksempel på hvordan historien kan lære oss mye (1). Tidligere erfaringer fra Botswana og fra dagens ebola-diskusjoner er viktige når vi ønsker å forbedre dagens og fremtidens helsesystemer. En rapport nylig publisert i The Lancet fremhever store mangler i nasjonale og internasjonale institusjoner med ansvar for å forebygge, oppdage og respondere på slike utbrudd (2).

Men som vi skriver i artikkelen vår, respons på sykdomsutbrudd må regnes som en bonus – og bare en del av oppgavene til et sterkt og godt fungerende helsesystem. Land må ha muligheten til å forebygge og behandle de sykdommene som er tilstede her og nå, i tillegg til å sikre seg mot fremtidige trusler. I løpet av de siste 96 dagene av 2015, fra den siste ebola-pasienten testet negativt i Sierra Leone 26.09.15 (3) og ut året, har malaria og luftveisinfeksjoner tatt flere liv enn det ebolaviruset gjorde under hele epidemien (egne kalkulasjoner, basert på (4)). Nettopp derfor må prioriteringene våre styres av gode og rettferdige kriterier.

I et nylig publiserte notatet fra Civita om norsk helsebistand bemerkes det at «[det] er ingen vei til bærekraftig bedring av folkehelse utenom nasjonale systemer og nasjonalt eierskap.» (5) De peker også på Norges sterke økonomi og oppslutning rundt bistand og mulighetene dette gir til å fokusere på blant annet helsesystemer. Vi er enig i dette og mener Norge bør prioritere satsning på helsesystemer høyere enn i dag.