Takk til forfatterne for en interessant artikkel i Tidsskriftet nr. 23 – 24/2015 om helseutfordringene i Sierra Leone (1). Mange, både nasjonale og utenlandske helsearbeidere, gjorde en fantastisk innsats mot ebola. Men det er tankevekkende at det kanskje var de forholdsvis få sykdomstilfellene blant internasjonale helsearbeidere, og potensialet for smitte til vestlige land, som bidro mest til den massive hjelpen som ble gitt etter hvert.
Som forfatterne påpeker, var dårlig utbygde nasjonale helsesystemer i de aktuelle landene antagelig den viktigste årsaken til at epidemien ble så alvorlig.
Helsesystemer bygges ikke over natten. I årene fra 1972 til 1996 ga Norge betydelig støtte til utvikling av primærhelsetjenesten i Botswana. Det ble satset på utbygging av infrastruktur (helseposter, klinikker og boliger for helsepersonell) på landsbygda og det ble gitt personellstøtte, særlig til distriktshelseteam. I tillegg bidro Norge til å bygge opp et robust system for innkjøp og distribusjon av legemidler og til utvikling av tannhelsetjeneste.
Primærhelsetjenesten i Botswana regnes for en av de beste i Afrika. Selv om dette kan tilskrives flere forhold, ikke minst en god økonomisk utvikling, mener mange at det norske bidraget var vesentlig. Vi snakker da om en vid tilnærming gjennom mer enn 20 år (2).
Norge bidrar med store summer til det Globale fondet og til den globale vaksinealliansen. Men kunne vi ikke også gjøre noe lignende i Sierra Leone som vi gjorde i Botswana?
