(f. 1972) er medisinsk redaktør i Tidsskriftet. Hun er spesialist i anestesiologi og overlege ved Sykehuset Østfold.
Det syke huset
16.02.2016
Viser til artikkel "Det syke huset", publisert i Tidsskriftet nr. 3/16 (1). Det er et faktum at kapasiteten ved A-hus er sprengt. A-hus dekker i dag Romeriks-kommunene, bydel Alna samt Folloregionen. Folloregionens befolkning utgjør i overkant av 135.000 og pasienter herfra burde fortrinnsvis kunne få motta sitt sykehustilbud lokalt i Follo, fremfor å måtte dra hele den lange veien til Lørenskog. Spesielt trist var det for oss å miste Palliativ avdeling til A-hus. Den mest fragile pasientgruppen bør kunne få tilbringe sine siste dager i nærheten av hjemmet og sine kjære.
For A-hus ville dette medføre 135.000 færre pasienter å betjene, og det ville derved bli lettere å takle for eksempel sesonginfeksjoner som influensa. A-hus er et flott og moderne sykehus og personalet gjør en formidabel innsats, men for pasienter og pårørende fra Follo, så er ikke dagens løsning særlig bra. La heller A-hus først og fremst få betjene Romerikskommunene.
Litteratur
1. Vangsnes LE. Det syke huset. Tidsskr Nor Legeforen 2016; 136:203
29.02.2016
Takk for ordene fra Redaktøren i Tidsskriftet 03/2016! Legeforeningens medisinske redaktør konstaterer at «Sykehusene lider under systemer som ikke fungerer. Faget skyves til siden, og de ansattes arbeidsglede forsvinner. Det vil kunne gå ut over pasientene».
Sykehuset er blitt Det syke huset. Kan man egentlig undre seg over at sykehusleger vurderer å slutte? Sykehuset er jo blitt omdefinert til en avhippokratisert produksjonsbedrift, om man kan kalle det så. Legene verdsettes som legetekniske medarbeidere hvis viktigste oppgave er å innfri sykehusledelsens produksjonsmål.
I det syke husets styrerom ville man ikke kjenne seg igjen i en slik beskrivelse. Utvikling av helseforetaket er viktigst for styret, med New Public Management (NPM) som overordnet filosofi, og som ledd i et nasjonalt helseforetakssystem. Det er da heller ikke å undres over at det i tillegg til behandlere kreves mange administrative årsverk.
Med manglende kjennskap til praktisk behandling utvikles det teknologiske systemer som ikke er tilpasset sykehusets opprinnelige egenart. For høy beleggsprosent lukker man gjerne øynene for, bare det ikke går ut over produksjonen.
Hvorfor bygger man nye og for små, trange sykehus, mens man samtidig legger ned andre?
Hvorledes skal ansatte og sykehusledelse kunne spille på lag? En ledelse uten etiske forpliktelser vil som premiss for samarbeid forvente lojalitet og samarbeid om foretaksideene og skyve pasientene foran seg. Yrkesetisk forpliktet behandlingspersonell vil måtte henvise til pasientens beste, selv om det skulle stå i motsetning til det ledelsen mener. Mange mener det vil hjelpe at helsevesenet rister av seg NPM og kommer tilbake til forvaltningsmodellen. Det er viktig å «ta faget tilbake». Men uten at man gjeninnfører et Salus aegroti suprema lex (Den sykes vel er den høyeste lov) tror jeg ikke man kommer videre med «høyteknologiske luftslott», for å bruke artikkelens eget uttrykk.
29.02.2016
Takk for artikkel om «Det syke huset», en god beskrivelse av symptomer på dårlig ledelse (1). Et eksempel er at legene bruker mer tid på kontorarbeid. Internasjonalt diskuteres det som et generelt problem at dagens byråkratiske ledelse legger mer vekt på rapportering enn service.
«Endeløs telefonkø» er også et godt poeng. Det oppstår når støttefunksjoner flyttes ut uten klar serviceplanlegging. «Teknologi som ikke virker» er nærmest en regel når teknologien ikke er godt planlagt og integrert med arbeidet. Storbritannia er «ledende» med prosjektet "National Project for IT" hvor tapet var på 26 milliarder pund (2). Prosjektet ble nedlagt fordi legene ikke kunne bruke det. Overordnet er grunnen dårlig kjøperkompetanse, noe som gjelder mange virksomheter, dvs. mangel på kompetanse til å gjøre fornuftige kjøp. Er god kjøperkompetanse et mål innen norsk helse? Knapt nok, ved å flytte ut funksjoner reduserer man kompetansen og fortsetter med dårlige kjøp. Bent Høies helseplan baserer seg i stor grad på teknologi, men glemmer de som skal styre teknologien (3).
I serviceledelse bruker man begrepet førstelinje om de som arbeider nærmest kunden (4). Artikkelen påpeker kløften mellom leder og førstelinjen. Det er en arv fra 1950, en sterk ovenfra-nedad styring som kanskje er blitt sterkere (5).
Vangsnes ser på sykehuset primært fra et ansattperspektiv, men kundene, altså pasientene, er også viktige. Studien "Mirror, Mirror on the Wall" sammenligner helsearbeid i 11 land, Norge er på 7. plass, og dårligst på behandlingskvalitet (quality of care) (6). Svakheter tror jeg ligger i informasjon og koordinering, noe som er rimelig enkelt å forbedre med oppegående ledelse.
Stortingsmelding 11 (3) nevner dårlig ledelse, men sier ikke hva som skal gjøres. Kanskje valg av god ledelse er et av de viktigste tiltak i norsk helse, og ikke det dyreste.
Litteratur
1. Vangsnes LE. Det syke huset. Tidsskr Nor Legeforen 2016; 136:203
2. Söderström J. Jævla drittsystem! Spartacus, 2013.
3. Meld. St. 11 (2015–2016): Nasjonal helse- og sykehusplan
4. Carlzon J. Moments of Truth. Harper Collins, 1989
5. Høie, T. Helseledelse – veien til et bedre helsesystem. Fringilla Publishing 2013.
6. Commonwealth Fund. Mirror, Mirror on the Wall, 2014 Update. How the U.S. Health Care System Compares Internationally. The Commonwealth Fund 2014.
Kommentarer