Som 12- åring bestemte jeg meg for å bli barnelege. At en familievenn fortalte om sitt arbeid som pediater, var inspirerende. Far som var teolog, hadde begynt på medisinstudiet, men glemte aldri legedrømmen. Det var nok medvirkende til mitt yrkesvalg. Året som pleiemedhjelper på Haraldsplass Sykehus i Bergen bekreftet mitt valg. Jeg ble aldri pediater, ble bevisst at i en voksende familie ga to sykehusjobber for lite fleksibilitet. Da jeg fikk tilbud om å overta en allmennpraksis i Grimstad, sa jeg ja. Solopraksis i et verneverdig lite hus i byens sentrum. Balansekunst i forhold til familie med tre barn – krevende, men vellykket. Og hvorfor: jo, gleden og inspirasjonen ved å jobbe tett med mennesker. Pasientene gir tillit og tillatelse til å følges gjennom livets små og store hendelser.
Allmennmedisin som fag startet sin blomstringstid på begynnelsen av 1980-tallet. Etterhvert kjente jeg at jeg ble «allmennlege i min sjel». Lysten til å være med å forme faget og bidra til kvalitet vokste frem. Det har blitt spennende samarbeid gjennom prosjekter ved Universitetet i Oslo, i Legeforeningen, Helsedirektoratet og Kreftregisteret. Det ble bøker, artikler, undervisning og retningslinjer. Samhørighet med kolleger i Grimstad og forskergruppen i Arendal har betydd mye.
Over 30 år i førstelinjen, stor arbeidsbelastning og betydelig ansvar. Utbrent? Har kjent på det og da tenkt: nå må du skifte beite en stund. Legeutdannelsen gir muligheter; jobb på sykehus, arbeid og forskning på et lite sykehus nord i Tanzania. Som veileder i allmennmedisin har jeg en ideell mulighet til fortsatt å holde faget levende. Tett kontakt med mennesker, kommunikasjon, tillit. Det er viktig i livet og var grunnlaget for mitt yrkesvalg.
