Stossel, Scott
Min angst
Frykt, håp, redsel og jakten på sjelefred. 396 s. Oslo: Cappelen Damm, 2015. Pris NOK 399
ISBN 978-82-02-47151-4
Scott Stossel er redaktør av The Atlantic Magazine, og hans bok om angst har vært på bestselgerlisten til The New York Times. Dette antyder at den amerikanske kultureliten er målgruppen for denne utgivelsen, og man kan spørre seg om hvor relevant den er for norske leger.
Boken formidler tre aspekter: angstens historie, angst hos Stossel og hans familie og forskningsfunn om angst. Disse aspektene blandes stadig sammen, så leseren må være observant. For eksempel glir presentasjonen av bestefars angst sømløst over i hva Robert Burton (1577 – 1640) mente om angsten, som så blir fulgt av nyere forskningsfunn. Stossel beskriver omfattende sin egen angst og ulike behandlinger han har fått, og man spør seg uvilkårlig om hvordan han kan greie en krevende redaktørjobb med et så massivt symptomtrykk.
Henger man med i svingene, får man mye informasjon om angst, siden Stossel har lest en masse, minst 100 000 artikler, ifølge ham selv. Spørsmålet er om han har lest med et kritisk blikk? Han angir stadig hva studier har vist, men vurderer aldri studiekvaliteten.
Et annet problem er at Stossel stadig biter den hånden som mater ham. Han kritiserer Freud og psykoanalytikerne, men omtaler seg selv og andre som nevrotikere. Han gjør narr av atferdsterapeutene, men utsetter seg likevel for eksponering. Som så mange kritiserer han DSM-III/DSM-5-klassifikasjonene for den kriteriebaserte diagnostikken, uten å komme med noe bedre alternativ. Den farmasøytiske industrien får gjennomgå for å skape psykiske lidelser ut fra profittbegjær, men Stossel selv er fortapt uten piller.
Dessverre har forlaget valgt en ordrett oversettelse. Det er irriterende at alle medisiner angis med amerikanske salgsnavn istedenfor norske, og at medikamenter som ikke blir markedsført i Norge også er med. Stossel er utvilsomt en informasjonsrik amatør som har gjort seg mange tanker om angst, men for den som kan angstlidelser, er det lett å påvise mengder av faktafeil. Biologisk reduksjonisme, som «nervøs amygdala» og lignende, florerer. Oversetteren synes ikke å være velkjent med angstfeltet, det bidrar til en rekke trykkfeil og amerikanismer. For meg er det uklart hva de 400 sidene egentlig kan tilføre norske allmennleger og psykiatere.
