Erlend Hem har i Tidsskriftet nr. 5 et meget interresant innlegg vedrørende et uttrykk som visstnok - siden middelalderen - har blitt brukt av leg og lærd, kanskje hyppigst av lærd: " Den Gud gir et embete, gir han også forstand." Han spør om hvorfor omtale det i "Språkspalten" . Jeg mener hans betraktninger omkring dette ordtak dokumenterer til fulle at en omtale så avgjort er på sin plass. Jeg er imponert over en så gjennomarbeidet vurdering av tema, som gjør meg "fast Atemberaubend". Siden jeg er av de som det er henvist til, tillater jeg meg å komme med noen betrakninger.
Et embete blir vel besatt av noen. Noen innstiller andre ansetter. Går vi uten videre ut fra at det/de mennesker som denne handling utfører besitter forstand? Det er ikke så enkelt dette. Det kan til og med forholde seg slik at her skjuler det seg et problem. Det kan bli som en slags kjedereaksjon som ingen har riktig styring på. Så spørsmålet som naturlig reiser seg i forkant av hele denne prosess er: Hva er fortand? Greit nok det - Herren gir og Herren tar. Men hva er forstand. Er det slik at denne forstand er noe som noen blir tildelt ved fødselen. Hjelp!!
Jeg har også googlet på forstand. Men gjorde det først etter at jeg hadde forsøkt å tenke selv. Jeg kom frem til at: det bør ligge noe i bånn. Fra fødselen av. En gitt egenskap. Men på denne X faktor må det bygges kunnskap og erfaring. På disse tre egenskaper kan det da etter hvert utvikle seg en viss forstand. Jo da, hjerte må være med. Det skulle da bare mangle.
Eller er det slik at noen mennesker vet mye, men forstår lite. Mens noen vet lite, men forstår mye. Vil vi kunne anta at det menneske som vet mye automatisk besitter forstand.
Mulig at jeg heller mer til en konjunktiv form å uttrykke meg på i visse tilfeller. Jeg hadde stor sans for Erlend Hem sin henvisning til "Skam for den som ikke, Einar sin skål vil drikke". Han følger opp med et eksempel fra medisinen "Når vi på reseptene skriver "Reit" ( forkortelse av reiteretur) er det en passiv konjunktiv av reiterare, som betyr "gjenta,fornye".
Det blir konjunktiv form for meg fortsatt .
Den Gud gir forstand, gi hen også et embete
Es wäre zu wünschen