Det er sanitetens motto, og i Sjøforsvaret fant jeg min medisinske nisje.
Nylig rundet jeg 25 års tjeneste som offiser og lege i Sjøforsvaret, de siste to årene som sjef for Saniteten.
Men hvorfor ble jeg nå lege og har forventningene slått til? Våren 1981 bestemte jeg meg for å forsøke å komme inn på medisinstudiet. Etter et år med lesing og nye eksamener fikk jeg studieplass i Bergen. Det var litt tilfeldig at jeg fikk yrkestilsetning i Sjøforsvaret, men jeg er godt fornøyd med yrkesvalg og arbeidsplass.
Tjenesten har vært variert og har gitt meg en spesialitet i samfunnsmedisin. De første årene som sykestuelege med konsultasjoner og mange seleksjonsmedisinske undersøkelser. Jeg spurte meg selv om det teoretiske grunnlaget for seleksjonsmedisin. Hvilke operative og funksjonelle krav er det til oppgavene personellet skal utføre og hvorfor er helsekravene slik de er? Dette er et fagområde få har kunnskap om og jeg har fått forske på dette.
Inntil for to år siden var jeg stabslege. I tett samarbeid med Universitetet i Bergen og Kreftregisteret ledet jeg en arbeidsmiljøkartlegging der vi blant annet studerte omfang og potensielle konsekvenser av eksponering for elektromagnetiske felt, sykelighet og dødelighet i Sjøforsvaret siden 1950 og støyeksponering på skip.
Sanitetens primære mål er å støtte Marinens operative virksomhet. Et korps av dyktig helsepersonell skaper en tryggere arbeidsplass i hele Norges suverenitetsområde. Vi støtter Kystvakten som gir bistand til fiskeriflåten, og nå har vi sanitetspersonell ombord i supplyfartøyet Siem Pilot som redder flyktninger i Middelhavet.
