Bay, Ann-Helén
Hagelund, Anniken
Hatland, Aksel
For mange på trygd?
Velferdspolitiske spenninger. 214 s, tab, ill. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2015. Pris NOK 349
ISBN 978-82-02-49470-4
I denne boken settes et akademisk spørsmålstegn ved påstanden om at for mange av oss i Norge er trygdede. Redaktørene drar veksler på et trygdeforskningsprosjekt i perioden 2010 –15 for å belyse det de kaller spenningene i velferdspolitikken der ulike interesser står mot hverandre. I seks kapitler, ett for hvert tema, ser forskere som deltok i prosjektet på noen av dilemmaene. De skriver om bruk av arbeidsplikt for stønadsmottakere og bruk av trygd til atferdsstyring, beskriver omfanget og effekten av arbeidsgivernes (selvrapporterte) inkluderingsinnsats og besøker grasrota for å se på trygdefunksjonærens rolle etter Nav-reformen. Trygdepolitikk og sysselsetting over landegrensene sammenlignes, og mulige konsekvenser av større arbeidsinnvandring til Norge drøftes.
I 1990-årene ble sosialpolitikken lagt om i Norge, siden politikerne mente at for mange var på trygd. Arbeidslinjen ble lansert for at vi skulle «velge arbeid fremfor trygd», som det het. Det nye Nav skulle sørge for at det ble «færre på trygd, flere i arbeid eller aktivitet». Glemt var gamle Rikstrygdeverkets formål om «rett ytelse» til alle. Nye Nav snakker mye om «misbrukerne» som får for mye, sjelden om dem som ikke får det de skal ha.
Velferdsstaten er ikke for dyr for alle. Redaktørene viser at det ikke finnes noen enkel «kunnskapsbasert» sosialpolitikk hevet over kampen mellom ulike interesser. Språket forteller likevel iblant om en ureflektert aksept av oppdragsgivernes syn på trygd som en uønsket utgift. Nesten alle kaller for eksempel norske trygder for «sjenerøse». Sjenerøs betyr ifølge Bokmålsordboka «høysinnet; edelmodig; gavmild». Det er lettere å forsvare kutt i «sjenerøse» ordninger enn i forsvarlige, rettferdige, riktige eller nødvendige ordninger, som de er blitt kalt i andre perioder. Den normative bruken av begrepet «arbeidstilbud» er et annet eksempel. Folketrygdens formål er å gi hjelp til selvhjelp slik at «den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg selv best mulig». Høyt arbeids(kraft)tilbud gleder investorene, men det er ingen garanti for god hjelp til selvforsørging. Det kan like gjerne bety flere desperate jobbsøkere og mer sosial dumping til mindre attraktive jobber.
Enkelte tabeller og figurer er unødvendig tungleste, men ellers er dette en god samling momenter til diskusjon – et korrektiv til offentlige trygdepolitiske begrunnelser som, for å låne et dristig ordspill fra boken, ofte minner mer om bedrag enn begrunnelser.
