Ysa, Tamyko
Colom, Joan
Albareda , Adrià
Governance of addictions
European public policies. 272 s, tab, ill. Oxford: Oxford University Press, 2014. Pris GBP 32
ISBN 978-0-19-870330-3
Governance of addictions handler om hvordan ulike land forholder seg til alkohol, tobakk og narkotika og hva kan vi lære av hverandre. Dessverre er boken søvndyssende i formen og selvfølgelig i innholdet.
Bakgrunnen er et stort europeisk forskningsprosjekt (ALICE RAP) der man har sett på avhengighet i Europa fra ulike perspektiver. Etter en innledning og beskrivelse av hvilke kilder som brukes, får vi en oversikt over EUs rolle i arbeidet med avhengighet. Deretter følger fire kapitler som beskriver ulike tilnærminger i dagens Europa og et oppsummerende kapittel. Boken avsluttes med et appendiks på nesten hundre sider som lister opp fakta om ulike europeiske land. Målgruppen er personer som utformer politikk, og den har begrenset interesse for klinikere. Skrivestilen minner om en rapport.
Hovedbudskapet er at europeiske land kan deles inn i fire grupper: Trendsetterne som har en helhetlig struktur for både alkohol og narkotiske stoffer og en vektlegging av dekriminalisering og skadereduksjon, for eksempel Nederland, Spania og Italia. Deretter følger en gruppe land som har en noe strengere regulering. Norge er plassert i denne gruppen. Land som har en mindre helhetlig struktur, kalles «overgangsland» og inkluderer, merkelig nok, blant annet Danmark. Til sist kommer landene som har en tradisjonell tilnærming med sterk vektlegging av politi og straff.
Bakgrunnen for klassifiseringen er en lang rekke fakta om landene fra ulike undersøkelser, blant annet data fra OECD. Disse faktaene blir så redusert til en samleskår på to hoveddimensjoner: struktur og strategi. For eksempel vil land som har avkriminalisert narkotika og fokuserer på skadereduksjon, skåre høyt på noe som kalles «relational management of well-being». Dette er i den ene enden av strategiskalaen. Den motsatte strategien sies å være en som er rettet mot å beskytte individer, eksemplifisert ved at innenriksministeriet og ikke helseministeriet, har hovedansvaret for området. Tilsvarende bruker man ulike indikatorer til å avgjøre om et land har en helhetlig struktur i sin tilnærming. Land som har lignende verdi på samleindeksene for strategi og struktur blir så klassifisert i samme gruppe.
Forfatterne begrenser seg til å klassifisere land, noe som vil skuffe de som leter etter mer beslutningsrelevant kunnskap om hva slags effekter de ulike systemene har.
