Storla, Dag Gundersen
Diffusitas
Når legen står fast. 224 s, tab, ill. Bergen: Fagbokforlaget, 2016. Pris NOK 335
ISBN 978-82-450-1872-1
Målgruppen er primært fastleger. Åtte av de ti forfatterne er sykehusleger med forskjellige spesialiteter. En er spesialist i klinisk psykologi. Innledningskapitlet er skrevet av en spesialist i allmennmedisin.
Hensikten med utgivelsen er å gi en grundig innføring i det forfatterne kaller diffuse lidelser. I et titalls kapitler beskrives symptomer, funn og diagnostiske og differensialdiagnostiske overveielser på forståelig vis. Flere av dem er nyttige og godt skrevet og kan gjerne brukes som en slags oppslagsverk, f.eks. kapitlene om kroniske infeksjoner, «det må være noe med hormonene, doktor» og om diffuse nevrologiske symptomer.
Men etter min oppfatning har boken alvorlige mangler. Man problematiserer ikke noe sted den medisinske vitenskapens og diagnoseapparatets begrensninger i å forstå menneskets sammensatte vesen. Ulike medisinske diagnosesystemer er medisinske konstruksjoner og vil som det ha begrensninger når det gjelder å forstå og beskrive enkeltmenneskets komplekse natur. Tilnærmingen og beskrivelsen av ulike menneskelige fenomener er ganske ensidig biomedisinsk. Ikke på noe sted forsøker man å beskrive eller forstå hvordan et menneskes levde liv «går i kroppen».
Fenomener som komorbiditet og multimorbiditet er heller ikke problematisert i lys av nyere kunnskap om «common source» til ulike plager og sykdommer.
De senere års forskning innen medisin og tilgrensende fagfelter har bidratt til en langt dypere forståelse av de grunnleggende sammenhengene mellom livsbetingelser, levekår og helse. Den nye kunnskapen bekrefter hvor viktig det er å betrakte det enkelte menneskes helse i et livsløpsperspektiv, hvor man ser på sosiokulturelle, relasjonelle og personlige forhold.
En narrativ tilnærming til pasienter med sammensatte lidelser er derfor nødvendig. Legene må forstå den enkelte persons levde liv for å kunne forstå vedkommendes lidelser. Gitt dette er selvsagt kliniske ferdigheter og differensialdiagnostisk kunnskap avgjørende for å kunne utøve en god klinisk gjerning.
Valg av tittel må være en arbeidsulykke. Begrepet «diffusitas» er på det interne stammespråket en latinifinisert avmaktsironi, av og til i bruk når frustrasjonen er stor. Begrepet er etter min oppfatning uegnet til bruk i fagutvikling og burde vært stoppet av forlaget.
