Vi støtter Brean i synspunktet at det er et problem når pasient-medvirkning blir til pasient-styring (1).

Fagdebatt er en forutsetning for fagutvikling, og ved nedsatt ytringsfrihet i helsevesenet og i samfunnsdebatten, vil individer med subjektive lidelser over tid få et dårligere behandlingstilbud i helsevesenet.

Liberalistisk markedslogikk i velferdsstaten, fører staten inn i rollen som velferdstjeneste-leverandør, og pasient-foreninger blir til forbruker-rettighets-organisasjoner for velferdstjeneste-forbrukere. Innenfor denne logikken, kan god helse sees på som en velferdstjeneste som leveres av helsevesenet, der kunden alltid har rett i opplevelsen av sine helseforbruker-behov.

Konkurransen om definisjonsmakten ved subjektive lidelser gjelder både på makroplan og mikroplan.

På mikroplanet i lege-pasient-forholdet blir markedslogikken dysfunksjonell ved paradokset at den Hjelpsøkende selv vet hva som er problemet, og hvordan Hjelperen skal løse dette. Det er ofte uenighet om kausaliteten ved subjektive lidelser. Forbruker-logikk fører til argumentering for at symptomtilstanden skyldes et ytre påført agens, noe som fritar individet for ansvar. Ulike forståelsesrammer undergraver gjensidig tillit, og gjør at Hjelperen i mindre grad kommer i posisjon til å hjelpe den Hjelpsøkende.

Allmennlege Elisabeth Swensen beskriver makroplanet, i et eksempel der den politiske ledelsen som resultat av lobbyisme fra eksperter og pasientorganisasjoner påla Helsedirektoratet å lage en faglig veileder for symptomtilstanden TMD (temporomandibulær dysfunksjon). Veilederen ble testet ut ved et tverrfaglig tiltak på Haukeland Universitetssykehus, og konsulentselskapet Rambøll fikk oppdraget å utforme en valideringsrapport fra helseforbrukerens ståsted (2, 3).

Mange parallelle prosesser foregår her. Samfunnet har ansvar for hvilke ytre patogener befolkningen eksponeres for. Her er samfunnets kravprofil relevant som en ytre påført agens. Arbeidslinja fungerer som samfunnets kravprofil, en kulturell seleksjon med intensjonen om å produsere individer som er selvforsørgende, arbeidende skattebetalere. En økende befolkningsandel mestrer ikke dette kravet, og sykerollen er en vei til sosial aksept via diagnosebasert offentlig inntektssikring. En annen vei til sosial aksept uten diagnose fra helsevesenet, kan utformes som borgerlønn for individer som ikke kan eller vil konkurrere på det ordinære arbeidsmarkedet. Dette kan lette noe på trykket fra befolkningen som helseforbrukere, men vil åpne for endel nye verdispørsmål, hvis rollen som arbeidende skattebetaler avregistreres som samfunnslim.

I en sekulær, humanistisk tidsepoke der vitenskapelig biomedisin oppfattes som gyldig, fungerer biomedisinske organ-diagnoser som legitimitet til individer med mestringssvikt av arbeidslinje-kravet. Diagnosebasert offentlig inntektssikring og sosial legitimering, er helsevesenets salgsvare over disken i møtet med helseforbrukeren som er marginalisert på arbeidsmarkedet. Denne transaksjonen bidrar til at en økende andel av befolkningen som ikke mestrer arbeidslinje-kravet, vil bli pådrivere for overdiagnostikk og overbehandling.

Litteratur

1.) Brean A. På ville veier. Tidsskr Nor Laegeforen. 2016:136:681.

2.) Swensen E. Helsepolitikken formes av lobbyister og faglig svake konsulentrapporter. Helsefordumming. Klassekampen. 07.05.16. s 3.

3.) Helsedirektoratet. Evaluering av strakstiltaket for TMD. 2015.