Uttrykket «ikke-steroide antiinflammatoriske midler» kom i bruk i 1960-årene. Navnet ble valgt for å markere avstand til kortison, som var kommet i miskreditt på grunn av bivirkningene.
Michael W. Whitehouse. Foto: privat
Legemiddelkategorier kan fremstå som hentet ut av evigheten, som om de enkelte legemidlene først senere er kommet til, har funnet sin plass i rett kategori og gitt kategorien innhold. Men legemiddelkategorier er komplekse historiske produkter. De er skapt og brukt for å løse helt konkrete utfordringer og er blant byggeklossene i det kulturelle systemet vi kaller moderne medisin. Med kategorien NSAID – der navnet sier svært lite – er dette åpenbart. Selv når det er brettet fullt ut som «ikke-steroid antiinflammatorisk middel», sier det kun at midlet er mot betennelse – og at det ikke dreier seg om steroider. Som om den viktigste egenskapen til diklofenak var at det ikke var prednisolon. I forbindelse med et medisinsk-antropologisk feltarbeid ble jeg interessert i opphavet til denne legemiddelkategorien og oppdaget at termen «non-steroidal anti-inflammatory drug» var krevende å undersøke historisk.
Steroider
Kortikosteroidene ble beskrevet av den østerriksk-kanadiske legen Hans Selye (1907 – 82) i 1941 (1, 2). Åtte år senere ble behandling med kortikosteroider oppfunnet. Det lot til å være et vidundermiddel. Bruken i behandling av leddgikt var utstrakt. For første gang kunne et legemiddel modifisere giktens sykdomsforløp. Prisen viste seg imidlertid å være høy: Mangfoldige, alvorlige og hyppige bivirkninger ble beskrevet. Bak beskrivelsene lå allerede sårbare pasienters ødelagte kropper. Før 1950-årene var forbi hadde revmatologien veket tilbake fra steroidene. Det var nå nødvendig å finne alternativer og samtidig signalisere at faren knyttet til steroider var over. Løsningen sprang ut av undersøkelser av antiinflammatoriske midlers innvirkning på bruskdanning i kyllingembryo, som kjemikeren Michael W. Whitehouse (f. 1930) og biologen James W. Lash (1929 – 2000) gjennomførte sent i 1950-årene.
Ikke-steroider
Resultatene som Whitehouse presenterte under den første internasjonale kongressen i endokrinologi i København i 1960 (3) og publiserte i Nature året etter (4), beskrev eksperimenter med steroidhormonene kortison og hydrokortison og med syntetiske etterligninger. De beskrev også eksperimenter med fenylbutazon, flere kaliumsalter og cinkofen, men ingen felles egenskaper gjorde det naturlig å gruppere disse midlene, som ikke var steroider. Da Whitehouse organiserte teksten, grupperte han dem derfor som «ikke-steroide».
Det som så skjedde sier mye om hvordan medisinskfaglige begrep kan oppstå i skjæringspunktet mellom det vitenskapelige og det mellommenneskelige: Det uttrykket Whitehouse hadde skriblet frem evnet enkelt å signalisere hvilke legemidler som var kortisonpreparater og hvilke som ikke var det. Den grensen hadde andre behov for å gå opp i andre sammenhenger. Innen få år var formuleringen blitt til et fast uttrykk. Første treff i PubMed på begrepet «non-steroid anti-inflammatory» er fra 1963. I 1964 ble International symposium on non-steroidal anti-inflammatory drugs arrangert, og bok med samme tittel utkom året etter (5).
Pragmatisk kategoridanning
To ting er verdt å merke seg: Begrepet «ikke-steroid» var ikke tiltenkt den rollen det siden fikk da Whitehouse først formulerte det. Kategorien ble til som utilsiktet konsekvens av Whitehouses pragmatiske valg. Og: Grunnen til at begrepet ble etablert som legemiddelkategori var fundamentalt sosial. Uttrykket svarte til pragmatiske behov utenfor laboratoriet, der mangfoldige aktører ønsket å dreie revmatologien bort fra steroider uten at et klart alternativ forelå. Kategorien «sykdomsmodifiserende antirevmatiske medikamenter» (disease-modyfying antirheumatic drug, DMARD) fantes ennå ikke (6).
I dag brukes primært akronymet NSAID. Det ble første gang anvendt i 1973. Et søk i PubMed i 2016 gir over 200 000 treff. Denne forkortelsen inviterer ikke like opplagt til spørsmål om hvorfor det er et poeng at et legemiddel ikke er kortison. Slik bidrar kategorien i mindre grad til å opprettholde stigmaet som kortisonbehandlingen pådro seg.
