Jørgensen, Anders Palmstrøm
Tazmini, Kiarash
Nasjonal veileder i endokrinologi
163 s, tab, ill. Oslo: Norsk endokrinologisk forening, 2015. Pris: Gratis for medlemmer
ISBN 978-82-690118-0-7 (PDF)
Målgruppen til denne utgivelsen er norske endokrinologer, leger under utdanning i endokrinologi og andre leger som behandler pasienter med endokrine sykdommer – et vel ambisiøst mål når man ser på oppsett og detaljeringsnivå. Likevel, jeg synes forfatterne har vært dyktige til å få frem det vesentlige, i et bra, klart språk.
Kapitlet om endokrinologiske tester er det nyttigste, med konkret fremgangsmåte på de ulike testene. Det vil være bra om dette erstattet prosedyrebøkene på sykehusene, slik at det virkelig ble en nasjonal veileder. Det lille som står om laboratorieendokrinologi er for snaut. Når man ser hvor ofte enkeltverdier for hormoner tillegges altfor stor verdi, burde dette kapitlet være mer utfyllende.
Medisinsk genetikk og endokrinologi forklarer de ulike genetiske testenes plass i diagnostikken. For meg, som i likhet med mange andre kliniske endokrinologer ikke har arbeidet med laboratoriegenetikk, var mulighetene og begrensningene ved de enkelte testene viktig kunnskap. Særlig setningen «Laboratoriene skal i prinsippet bare rapportere patogene mutasjoner og eventuelle varianter av ukjent betydning» er tankevekkende – det viser at vi står overfor betydelige tolkningsproblemer når vi kan undersøke «alle» gener.
Formålet med veilederen er å gjøre den kliniske hverdagen lettere. Jeg er i tvil om den gjør det. Den foreligger bare som PDF-fil og er ikke søkbar. Dette er gammeldags. Redaksjonen er åpenbart klar over det og ønsker seg en mobilapplikasjon.
Forfatterne vil gjerne nå allmennlegene. Det er relativt greit å finne ut av en pasient når man vet hva hun feiler. Utfordringen er å finne riktig diagnose, og der fortjener alle leger et oppdatert differensialdiagnostisk dataverktøy som omfatter endokrine sykdommer. Dette finnes andre steder i verden, men er lite brukt i Norge.
Til slutt en sammenligning: Det er opplagt at Helsedirektoratets resultat for diabetes er blitt vesentlig dårligere enn denne veilederen i endokrinologi, på tross av helt andre kostnader og en «grundig» prosess. Det er smertefullt å innrømme, da jeg har vært med på å lage retningslinjene for diabetes! Forklaringen er enkel: Helsedirektoratet har ikke satt brukerne, dvs. legene som skal bruke retningslinjene, i sentrum. Prosessen har vært et eksempel på en «top-down process» hvor Helsedirektoratet har lagt inn premisser fra starten som har hindret retningslinjene i å bli så praktisk anvendelige som mulig. Dette i motsetning til den foreliggende veileder i endokrinologi, som er en «bottom-up process», hvor de som skal bruke veilederen har hatt frie hender til å utforme den.
Gratulerer!
