Mæland, John Gunnar
Veileder i trygdemedisin
9. utg. 150 s, tab, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2016. Pris NOK 329
ISBN 978-82-05-48456-6
John Gunnar Mælands trygdemedisinske veileder kom første gang ut i 2003. Nå er den blitt ajourført i en 9. utgave. Den er beregnet på studenter, praktiserende leger og andre behandlere. Hensikten er å gi en samlet oversikt over trygdeytelser, tilhørende faglige oppgaver og dessuten behandlerens rolle og ansvar i den trygdemedisinske virksomheten. Særlig vektlegges sakkyndighetsrollen og krav til gode legeerklæringer.
Boken gir en oversikt over folketrygdloven, og Nav, HELFO og de sosiale tjenestene som forvaltes av Nav beskrives. Forsikring omtales også. Presentasjonen av folketrygdlovens mangfold av aktuelle ytelser er heldekkende. Ved hjelp av stikkordregisteret er det enkelt å slå opp. Det er råd om grensedragning mellom sykdom og en rekke andre forhold, som sorgreaksjoner og konflikter på arbeidsplassen. Alternativer til full sykmelding beskrives. De aktuelle skjemaene blir forklart, likeså begrepene «funksjonsevne» og «arbeidsevne». Navs rutiner for oppfølging av sykmeldte beskrives. Det er også en grei oversikt over bestemmelsene om dekning av utgifter til helsetjenester, administrert av HELFO. Dagpenger, avtalefestet pensjon og pensjonsberegning omtales også.
Mæland tar opp etiske vansker med å kombinere behandler- og sakkyndighetsrollen. Men jeg synes ikke bokens etiske veiledning lenger er tilfredsstillende. Et godt utgangspunkt for revisjon er den nye innledende § 2 i Etiske regler for leger fra 2014. Her står det: «Legen har ulike roller som behandler, sakkyndig og forvalter av velferdsgoder.» Oppgaven med å kombinere rollene gjelder altså langt utover trygdemedisinen. I alle sine roller bør legen praktisere med empati og etisk innsikt. I veilederen klargjøres det ikke at det trygdemedisinske arbeidet, med sine juridiske føringer, foregår innen det samme etiske rammeverk som medisinsk arbeid for øvrig. Den kunne videre gitt råd om hvordan det trygdemedisinske samarbeidet mellom behandler og pasient bør skje rent praktisk. Innen vårt Nav-system er det naturlig også å drøfte kort faglig og etisk den behandleroppgaven som består i å hjelpe til med å bedre pasientens arbeidsevne. Den interessante Forskrift om krav til helsepersonells attester, erklæringer o.l. fra 2009 burde også vært kommentert.
Veilederen er ujevn. Den veileder på en utmerket måte alle helsetjenestens behandlere om folketrygdlovens mangfoldige ytelser. Den etiske veiledningen trenger å bli revidert i 10. utgave.
