Lohne, Vibeke
Kampen for håpet
235 s. Bergen: Vigmostad & Bjørke, 2016. Pris NOK 349
ISBN 978-82-419-1250-4
Forfatteren er professor på Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Hun har i en årrekke forsket på håp og verdighet for pasienter og pårørende.
Kampen for håpet er basert på dagboksnotater hun skrev da hennes mann i 2007 ble uhelbredelig syk av glioblastom. Familien på fem ble rammet av det utenkelige.
Boken omhandler perioden fra før han ble syk (symptomfasen), den uutholdelige ventetiden før diagnosen var et faktum og videre månedene med tanker og frykt for det som skal skje. Forfatteren beskriver på en gripende, men usentimental måte hvordan hun og familiens håp forandrer seg gjennom fortvilelse, angst, uro og vilje. Håpet, og vel så mye mangelen på håp, står sterkt. Hvor skal man søke håp når alt håp er ute? Boken viser hvor ambivalente de involverte blir i denne situasjonen. Daglig er hele følelsesspekteret aktivert.
Like mye som dette er en reflekterende bok om håp er det en historie om kjærlighet. Kjærligheten mellom Vibeke og Stig er sterk og tåler mye. Ungdommene i familien lider på hver sin måte og reagerer på ungdommers vis med både sinne, tristhet, apati, angst, søvnproblemer og plutselig glede. Barna er en naturlig del av boken uten å bli utlevert eller blottlagt. Familiens prøvelser kan kanskje beskrives med én setning fra boken: «Vi prøver å innrette oss i det umulige, forberede oss på det ufattelige og akseptere det meningsløse.»
Kapitlet om sorgen etter at Stig døde, heter Stillheten. Dette er en stilstudie i aktivt sorgarbeid og beskriver hvordan familien praktisk bearbeider tapet og sorgen. Gode sitater fra filosofer og forfattere samt funn fra hennes egen forskning på håp, fungerer som krydder, gir ekstra dybde til den personlige teksten og skaper rom for ettertanke.
Som lege på lindrende avdeling er jeg kontinuerlig vitne til hvor sterkt håpets betydning er. De fleste håper på mer tid og vil gjerne følge sine pårørende videre. Håpet er i stadig bevegelse og ofte veksler man mellom håp og frykt. Behandlingen benevnes i boken oftest som «gift» – et ord undertegnede ikke liker å bruke om det halmstrået som medisinen er, men det blir flisespikkeri i denne sammenhengen.
Leger har et stort ansvar for formidling av diagnoser, behandlingsmål og håp. Boken er lettlest, men setter spor og anbefales varmt til alle som ønsker å reflektere over alvorlig sykdom og tap. Den minner oss på hvor viktig det er å ta vare på hele mennesket.
