Skålevåg, Svein Atle
Utilregnelighet
En historie om rett og medisin. 249 s. Oslo: Pax Forlag, 2016.
Pris NOK 349
ISBN 978-82-530-3824-7
Svein Atle Skålevåg er førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Bergen og har særlig vært opptatt av rettspsykiatriens historie i Norge. I denne boken forteller han om psykiatriens inntog i retten og diskuterer begrepet utilregnelighet som ble så viktig for både jurister og psykiatere.
Både romerretten og den norrøne retten gjorde unntak for lovbrytere som ble ansett å være «gale eller uvettige». På 1700-tallet ser man økt medisinsk nærvær i rettsvesenet i England og på kontinentet. Først på 1800-tallet opptrer leger i retten i Norge.
Christian Vs norske lov fra 1687 ble erstattet av en ny lov i 1842 der man hadde en utilregnelighetsparagraf som sa at «galne og avsindige» ikke kunne straffes.
Her i landet har man gjennom de siste par hundreår anvendt det såkalte medisinske prinsipp ved vurdering av tilregnelighet. Hvis retten finner at den tiltalte er sinnssyk (f.eks. schizofren eller manisk-depressiv), bevisstløs (f.eks. etter hodeskade eller forgiftning) eller psykisk utviklingshemmet i høy grad (vanligvis IQ under 55) på gjerningstidspunktet, må den tiltalte frikjennes. Det er likegyldig om det kan påvises noen sammenheng mellom den psykiske tilstanden på handlingstidspunktet og den straffbare handlingen.
De fleste andre land anvender det såkalte psykologiske prinsipp der det kreves en sammenheng mellom den kriminelle handlingen og tiltaltes psykiske tilstand for å bli frikjent.
Norsk psykiatrisk forening anbefalte i 2014 å innføre et «blandet prinsipp» som skulle avskaffe det medisinske prinsipp. Men regjeringens utvalg fra 2013, med Georg Fredrik Rieber-Mohn som formann, anbefalte å beholde det medisinske prinsipp samtidig som man slo fast at det er retten som i siste instans tar avgjørelsen om tilregnelighet.
De første psykiaterne i Norge spilte en vesentlig rolle som sakkyndige for retten. Det er derfor naturlig at forfatteren streifer innom både Herman Wedel Major som sto bak vår første sinnssykelov av 1848, Ragnar Vogt, vår første professor i psykiatri, politilegen Paul Winge, fengselslegen Johan Scharffenberg og senere Gabriel Langfeldt og Ørnulv Ødegård.
Forfatteren omtaler også antipsykiatrien, den psykofarmakologiske «revolusjonen» og den nye amerikanskinspirerte diagnostikken (DSM-III) som på mange vis har endret psykiatrien de siste tiårene. Stort sett gir forfatteren en korrekt og balansert fremstilling av denne utviklingen.
Skålevåg har nedlagt et stort arbeid der han trekker veksler på et omfattende kildemateriale. Omtalen av en rekke enkeltsaker gjør stoffet interessant og levende. Boken er ikke noe angrep på rettspsykiatrien, som kanskje noen ville tro, men en saklig historisk fremstilling av samspillet mellom jus og psykiatri.
