Njål Flem Mæland har i Tidssskriftet nr 12/13 2016 (1) en presentasjon og hyllest av Olaf Bull og hans dikt Metope. Han skal ha stor takk for at dikteren og dette diktet trekkes fram og presenteres for leserne. Diktet beskrives på en god måte, men grepet som hans gjennomgang bygger på yter ikke diktet rettferdighet. Selvfølgelig kan Metope brukes som «en veileder i pasientkommunikasjon». Dette diktet er imidlertid noe mye, mye mer også sett i en lege-pasientrelasjon. For å sette det inn i en enda større sammenheng handler diktet om den kjærligheten og det eksistensielle som alle mennesker har nedlagt i seg. Mælands grep blir reduksjonistisk, og dette blir tydelig i omtalen av dødsangst. Dødsangst er noe annet enn det store filosofiske spørsmålet om menneskets væren. Noen av oss er der noen ganger, som helsepersonell kan vi være der ofte. Det er et av vårt yrkes store privilegier. I palliativ sammenheng har jeg brukt dette diktet ofte, både ovenfor pasienter og pårørende og jeg har også brukt det i forelesninger for kolleger for å kunne beskrive den eksistensielle smerten.

I den selvvalgte prøveforelesningen min ved disputasen for dr.philos graden ved NTNU 2013 om dødens estetikk brukt jeg diktet slik:«… dødens estetikk er en menneskets hjelper i forhold til den store eksistensielle utfordringen at en dag er det over. Jeg pleier å si og jeg mener det, at mitt livs privilegium har vært å ha orkesterplass til det største drama vi kan oppleve; i det ene øyeblikket er mennesket og i det neste er det ikke.Et av de sterkeste utrykk for dette i norsk poesi finner vi det monumentale diktet Metope av Olaf Bull. Etter min mening er dette det vakreste kjærlighets dikt vi har. Men midt i diktet kommer den eksistensielle smerten…»

Jeg refererte her til det som Mæland kaller den fjerde strofen og i prøveforelesningen fortsatt jeg slik: «Sterkere og sårere kan ikke den eksistensielle smerten beskrive, slik stiller poeten det store spørsmålet, enkelt og rystende. Det er dette livet handler om, dobbeltheten. Alt det gode og vakre vi har og som med ett blir borte. Hos oss alle, mer eller mindre til overflaten, ligger denne erkjennelsen. Jo oftere og nærmere den er oss, desto mer kjennes den og må lindres.»

Dette innlegget er ikke ment som en kritikk av Mælands artikkel, men mer et supplement. Jeg synes grepet i artikkelen ble vel instrumentelt i forhold til diktets storhet og den betydning det kan ha for hver enkelt av oss, både som fagpersoner og mennesker.

Litteratur

1. Mæland NJ. Olaf Bulls dikt Metope- lest som terapeutisk samtale Tidsskr Nor Legeforen 2016;136: 1102-05