Gulfeber er en livstruende infeksjonssykdom som kan forebygges med vaksinering. Men vaksineproduksjonen er for liten, og i sjeldne tilfeller kan vaksinen ha alvorlige bivirkninger.
Angolske militære forbereder gulfebervaksine på et marked i Luanda, der et utbrudd av gulfeber desember 2015 drepte 51 mennesker. Foto: EPA/Joost De Raeymaeker/Scanpix
Siden desember 2015 har det vært et større utbrudd av gulfeber i Angola (1). Gulfeber gir primært uspesifikke symptomer som feber, muskelsmerter, hodepine, kvalme og oppkast som går over innen én uke. Omtrent hver 7. person utvikler deretter en ny sykdomsfase med høy feber, icterus, blødninger og nyresvikt. Omkring 50 % av de som utvikler sekundærfasen dør av sykdommen. Sykdommen skyldes et virus som overføres ved myggbitt, spesielt Aedes aegypti-mygg. Gulfeber er endemisk i deler av Sør-Amerika og Afrika, mens Asia så langt kun har registrert importtilfeller, selv i områder med mygg med overføringspotensial.
Gulfeber har vært kjent i århundrer og har gitt mange utbrudd i tilknytning til havnebyer. En vaksine basert på levende, svekkede gulfebervirus ble utviklet i 1930-årene og gir god og langvarig beskyttelse. Dokumentert vaksinering er påkrevd for reiser til mange land. Den globale produksjonen av vaksinen har i flere år vært for lav til å dekke behovet, og vaksinemangel kan bli en utfordring i håndteringen av utbruddet i Angola (1).
Selv om gulfebervaksinen generelt er trygg, kan den i sjeldne tilfeller gi alvorlige bivirkninger. Utvikling av nye vaksiner er derfor ønskelig. Generelt er vaksiner basert på rekombinant DNA tryggere og enklere å masseprodusere enn vaksiner med levende, svekkede virus. Forskere ved Universitetet i København tester derfor ut nye gulfebervaksiner med adenovirus som vaksinevektor. Hos mus ga disse vaksinene god beskyttelse mot gulfebervirus, både gjennom antistoffproduksjon og virusspesifikke CD8+ T-celler (2). Resultatene gir grunnlag for videre forskning på utvikling av de nye vaksinene mot gulfeber.
