Jeg var tidlig sikker på at jeg ville bli lege. Jeg er glad i mennesker.
Det var spennende å starte som medisinstudent ved Universitetet i Tromsø i 1975, møte entusiastiske, unge lærere og den lille, rare halv-røde studieplanen. Vi skulle alle bli allmennleger. Slik gikk det ikke. Det var vanskelig å få distriktlegestilling i nord i 1983. Jeg hadde dessuten vært studentstipendiat ett år og blitt svært engasjert av immunologi – kroppens evne til å bekjempe infeksjoner og fremmed vev.
Etter turnustjeneste var det naturlig å søke stipendiatstilling. Forskning ble etter hvert kombinert med spesialistutdannelse i immunologi og transfusjonsmedisin. Jeg var med på innføring av autologe stamcelletransplantasjoner som en del av kreftbehandlingen og afereser ved alvorlige infeksjoner. I forskningen har jeg deltatt i å beskrive mekanismen for og diagnostikken av, føtal og neonatal alloimmun trombocytopeni. Forskningen har resultert i utvikling av profylakse, og kanskje er det slik at vår basale forskning, vil gjøre en forskjell for noen fostre og nyfødte barn.
Som kvinnelig professor og overlege fra nord, har jeg fått mange interessante nasjonale og internasjonale oppdrag. Med årene var det naturlig å engasjere seg i ledelse i sykehus og universitet. Jeg er svært fornøyd med å være rektor ved UiT – Norges arktiske universitet. Her betyr både min utdannelse og yrkeserfaring mye i arbeidet med å legge til rette for at unge mennesker blir gode leger, gode jurister og gode kandidater til en rekke yrker som betyr noe for utviklingen av Norge og for utviklingen globalt.
Jeg var aldri i tvil, og jeg har aldri angret på at jeg ble lege!
Se videointervju her:
http://legeforeningen.no/derfor
