Engedal, Knut
En bok om demens
Husk meg når jeg glemmer. 236 s, ill. Oslo: Pax Forlag, 2016. Pris NOK 299
ISBN 978-82-530-3825-5
Det er naturligvis ikke en kunst å være uten sinn, rettere omtalt som å ha demens. Det å bli rammet av demens er unormalt og alltid tegn på sykdom. Dette minner en av landets fremste demensspesialister oss på når han tar pennen fatt og leverer en fengende og lettlest bok om demenssykdommer.
Boken er en fin innføring for ufaglærte i de fleste områder som berører demensrammende og de som står dem nær, enten de er pårørende eller helsepersonell. Boken er krydret med illustrerende anekdoter fra en stødig skribent om hvor vanskelig det kan være å diagnostisere personer med demens når de tilsynelatende virker friske. Viktigheten av å skille mellom mentale endringer ved normal aldring og ved en begynnende demenssykdom blir grundig poengtert fra flere ståsteder og i en oppsummerende tabell. Kapitlet hvor forfatteren tar for seg antallet demenssyke nasjonalt og internasjonalt ville nok blitt styrket hvis han hadde nevnt enda mer konkret utfordringene som venter grunnet det økende antallet i befolkningen som vil bli rammet.
Det korte avsnittet om stedsorientering oppleves derimot som misvisende. Forfatteren hevder at evnen til å finne frem i kjente omgivelser vanligvis er intakt i begynnelsen av en demenssykdom, men at utenfor eget hjem kan navigasjonsevnen hos personer med demens svikte tidlig. Dette kan ifølge ham testes ved å be demenssyke finne frem i en labyrint. Men det å finne frem i en labyrint vil trolig være vanskelig for mange uten demens også, og et ellers informerende kapittel skjemmes av avsnittet om stedsorientering. Uansett hva basalforskere, inkludert nobelprisvinnere Edvard og May-Britt Moser, måtte proklamere, kan ikke mus eller rotter utvikle demens, men de kan brukes som gode dyremodeller for å forstå bedre hva som skjer ved hjernesykdommer i mennesker. Da er det betimelig når det understrekes at forskningsfunn vedrørende Alzheimers sykdom ikke alltid korresponderer med grad av hjernesvinn. Transgene mus gjenspeiler sjelden kompleksiteten ved å bli rammet av demens – uansett alder.
Språkbruken er dessverre ikke konsekvent, og det veksles for eksempel mellom å skrive Alzheimers sykdom og den mer muntlige formuleringen alzheimer – dette er uheldig. Det skilles heller ikke alltid godt mellom arvelige og sporadiske typer av Alzheimers sykdom, siden sistnevnte er mer vanlig hos eldre og førstnevnte mer vanlig hos yngre.
Denne boken fra en av Norges fremste eksperter på området kan forhåpentligvis blåse nytt liv i kampen om å spre informasjon, bygge ned fordommene og skape større interesse rundt ulike demenssykdommer.
