Tjora, Aksel
Levang, Lisbeth Elvira
ADHD og det disiplinerte samfunn
123 s, tab. Bergen: Fagbokforlaget, 2016. Pris NOK 279
ISBN 978-82-450-2019-9
Denne boken tar utgangspunkt i at forekomsten av AD/HD (attention deficit/hyperactivity disorder) i befolkningen har økt sterkt de siste 20 år, men det er store geografiske variasjoner. Forfatterne, i hovedsak sosiologer, undrer seg over årsaken og tar opp en diskusjon som man ofte møter blant folk flest. De stiller følgende spørsmål: Er AD/HD-diagnostisering en individuell løsning på et problem som i hovedsak er skapt av individets relasjon til omverdenen, dvs. i sosiale sammenhenger?
Deres referanseramme er sosialkonstruktivistisk. Utgangspunktet er at grensen mellom sykdom og helse ikke bare trekkes etter objektive kriterier, men i stor grad er formet gjennom sosiale prosesser. I innledningen understreker de at mange barn får medisiner, ofte med umiddelbar god effekt, men med usikker langtidseffekt og ofte med uheldige sosiale konsekvenser. De viser til «medikaliseringshypotesen», der samfunnsproblemer blir individualisert og medisinen har en for dominerende posisjon og definisjonsmakt.
Selv om forfatterne er kritiske til den økte bruken av AD/HD-diagnosen, har de ingen klar konklusjon om hvorvidt AD/HD finnes eller ei. Deres mål er heller å redegjøre for viktige perspektiver som viser kompleksiteten ved tilstanden. Målgruppe er fagfolk innen helse, sosial og pedagogisk sektor, men utgivelsen er også rettet mot alle som er opptatt av forholdet mellom helse og samfunn.
Det er seks kapitler. I det interessante førstekapitlet beskrives sosiologiske perspektiver på AD/HD. Neste kapittel beskriver aspekter ved diagnostisering av AD/HD, og de store forskjellene mellom fylkene drøftes. Tredje kapittel er basert på intervjuer med barn med AD/HD og beskriver deres strategier for mestring av diagnosen: avvisende, integrerende eller forhandlende strategier. Beskrivelsen kan være nyttig for leger som behandler barn med AD/HD. Fjerde kapittel, som ser på mødrenes opplevelse av diagnosen, er ikke like interessant. I det neste kapitlet drøftes endringen i forekomst i lys av endringer i norsk skole. Har kunnskapsløftet ført til at flere defineres som avvikere? spør forfatterne.
I siste kapittel er spørsmålet: Født sånn eller blitt sånn? Forfatterne legger vekt på epigenetikk og konkluderer med et både-og. Dette kapitlet gir kanskje ikke så mye nytt for leger, men er viktig i en større sammenheng.
Forfatterne legger vekt på å være balanserte, og det kan nok føre til at leseren sitter igjen med ønske om klarere konklusjoner. Men boken er leseverdig og avspeiler en debatt som de fleste av oss har støtt på i hverdagen utenfor barnepsykiatrien og helsevesenet.
