Vitenskapelig uredelighet – kunnskap, handlinger og holdninger hos doktorgradskandidater

Materiale og metode

Et spørreskjema ble delt ut til alle deltagere ved et introduksjonskurs for alle doktorgradskandidater ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo høsten 2015. Den første delen av skjemaet er utviklet i Lund i Sverige (9), den andre delen i USA (12). Skjemaet er tidligere brukt både i Norge og i Sverige (10, 11).

Svarkategorier var ja/nei/usikker for faktaspørsmål. Det ble brukt en Likert-type skala for spørsmål om holdninger (sterkt uenig/uenig/verken enig eller uenig/enig/sterkt enig). Det var også mulighet for kommentarer i fritekst. Tabell 1 gir en oversikt over antall spørreskjemaer som ble distribuert og returnert og respondentenes bakgrunn. Enkelte av besvarelsene var ufullstendige, slik det fremgår av tallene i tabellen.

Statistikkanalysene er gjort i IBM SPSS Statistics versjon 22. Utvalget ble beskrevet med deskriptive analyser. Vi kontrollerte for om det var forskjell i svarene avhengig av hvor kandidatene har grunnutdanningen fra (i eller utenfor Norge), hvor ferske de var som forskere, hvorvidt de har hatt kurs i vitenskapsetikk tidligere og hva slags type forskning de driver (grunnforskning eller klinisk forskning). Til dette er det brukt ordinære khikvadrattester og khikvadrattester for trend, med signifikansnivå 1 %. Dette signifikansnivået er valgt for å redusere faren for type 1-feil, da det ble gjort forholdsvis mange statistiske tester i dette materialet.

Resultater

Tabell 2 viser hvilken kjennskap kandidatene hadde til vitenskapelig uredelighet internasjonalt og ved egen avdeling. Tabellen viser også hva de selv rapporterte å ha gjort, hvorvidt de var blitt utsatt for uetisk press for å begå forskningsfusk samt om de hadde erfart konsekvenser av slikt – alt sammenlignet med resultater fra andre studier (9 – 11). Vi ser at kunnskapen om ulike former for vitenskapelig uredelighet, kjennskap til slikt ved egen avdeling og uetisk press når det gjelder inklusjon eller rekkefølge ved forfatterskap økte noe fra 2010 til 2015.

Av tabell 3 fremgår det hvor mange prosent av kandidatene som var usikre på om deres avdeling hadde skriftlige retningslinjer for flere konkrete forhold. Tabellen viser at andelen av kandidater som var usikre på avdelingens retningslinjer økte – tallene for Universitetet i Oslo i 2015 er høyere enn gjennomsnittet for Norge i 2010 og Sverige i 2008/09.

Kandidatenes holdninger til ulike former for vitenskapelig uredelighet fremkommer av tabell 4. 34 % av respondentene mente at en eller flere handlinger som i litteraturen oppfattes som vitenskapelig uredelige, ikke var det – det vil si de åtte første spørsmålene i tabell 4: endre, falsifisere eller fabrikkere data, ta æren for andres arbeid eller gjenta analyser til man får statistisk signifikante resultater. Samtidig var det stor vilje til å rapportere vitenskapelig uredelighet hos andre.

Det var litt større villighet til å endre eksperimentelle data for å få et eksperiment til å se bedre ut enn det faktisk var og økende villighet til å melde fra om forskningsfusk i 2015 sammenlignet med det man har funnet i tidligere studier. Samtidig er det en nedgang i hvor villige kandidatene var til å ta æren for andres arbeid i tale, tekst eller som ideer og til å endre resultater (utelate, falsifisere eller fabrikkere) for å påskynde publisering.

I fritekstfeltet beskrev flere kandidater handlinger de selv hadde begått og som de oppfattet som tvilsomme. Ett eksempel var en kandidat som hadde utelatt svar fra en undersøkelse fordi disse kunne virke stigmatiserende på gruppen som ble studert. En annen hadde tolket kvalitative data slik at de passet best med budskapet. Kandidatene beskrev også forhold ved egen avdeling som de mente var tvilsomme, eksempelvis publisering av slurv, unøyaktigheter i presentasjoner og forskningssøknader og mistolking av forskningslitteratur.

Resultatene viser også at de som hadde deltatt på kurs i forskningsetikk tidligere, var mer enige i at det aldri er riktig å ta æren for andres ideer enn de som ikke hadde slike kurs, at de som hadde studert utenfor Norge, hadde statistisk signifikant mer kjennskap til falsifiserte data enn de som hadde studert her i landet og at de som drev med grunnforskning, hadde følt større press enn de andre til å presentere resultater på villedende måter.

Diskusjon

Resultatene viser at doktorgradskandidatene hadde kjennskap til vitenskapelig uredelighet både fra litteraturen, mediene og egen avdeling. Én person rapporterte å ha plagiert publikasjoner og to rapporterte at de hadde presentert resultater på en misvisende måte det siste året. En av ti rapporterte at noen ved deres avdeling hadde presentert resultater på en misvisende måte det siste året, og 16 % var blitt utsatt for uetisk press om (med)forfatterskap. En tredel av respondentene mente at en eller flere handlinger som i litteraturen oppfattes vitenskapelig uredelige, ikke var det.

Disse resultatene stemmer godt overens med internasjonale (6) og nordiske (9 – 11, 13) studier. I vår studie var det mindre kjennskap til vitenskapelig uredelighet og færre rapporter om egen uredelighet enn i enkelte av studiene og også i en eldre norsk studie (14). Årsaken til dette kan være at vi har spurt om kunnskaper og handlinger i løpet av de siste 12 måneder, mens man i andre studier ikke har hatt denne presiseringen.

Enkelte av doktorgradskandidatene rapporterte om vitenskapelig uredelighet de selv hadde begått, selv om de fleste var ferske forskere. Slik uredelighet er problematisk selv om omfanget er lavt. Om den reelle forekomsten er større eller mindre enn det kandidatene rapporterer, er vanskelig å si, men det synes mer sannsynlig at respondentene vegrer seg for å rapportere om sin egen uredelighet enn at de overrapporterer.

21 % av respondentene hadde opplevd uetisk press i en eller annen form, hvorav 16 % hadde vært utsatt for uetisk press om forfatterskap. Dette er mer enn tidligere (10, 11). Dessuten var 3 % usikre på om de var blitt utsatt for uetisk press om forfatterskap. Det kan selvsagt være rimelig uenighet om forfatterskap og forfatterrekkefølge i mange sammenhenger og vi vet ikke noe om den konkrete situasjonen kandidatene har vært i, men ifølge svarene oppfattet de selv presset som uetisk.

Samlet sett hadde dessuten 15 % av respondentene opplevd konsekvenser av vitenskapelig uredelighet i en eller annen form. Vi har ikke nærmere informasjon om hva dette gjelder, men det er mulig at enkelte har vært berørt av uredelighet oppdaget i større forskningsprosjekter som de er en del av.

Langt over halvparten av respondentene var usikre på om deres avdeling hadde retningslinjer for vitenskapelig uredelighet når det gjelder en rekke konkrete forskningsrelaterte aktiviteter. Andelen har økt sammenlignet med resultatet fra tidligere studier fra samme fakultet (10, 11). Det kan tyde på at informasjonen om eksisterende regelverk er blitt dårligere. Dette er urovekkende med tanke på forebygging av forskningsfusk.

Respondentenes holdninger til ulike former for vitenskapelig uredelighet gir også grunn til ettertanke. Selv om nivået ikke avviker vesentlig fra tidligere studier, kan man reflektere over at så mange som hver tiende doktorgradskandidat er villig til å falsifisere, fabrikkere eller utelate data dersom de er sikre på sine funn for å fremskynde publisering. Det er også bekymringsfullt at så mange som halvparten ikke finner det galt å prøve ut en rekke analysemetoder til de finner en som gir et statistisk signifikant resultat. Og sammenlignet med tidligere studier er antallet som ikke synes det er galt å ta æren for andres ideer økt.

Samtidig er viljen til å rapportere vitenskapelig uredelighet hos medarbeidere, fagfeller, forskningsledere og veiledere meget høy – og økende. Det kan virke paradoksalt at respondentene synes å akseptere ulike former for vitenskapelig uredelighet når det gjelder dem selv, samtidig som de er villige til å rapportere det hos andre. Det kan selvsagt være at de har høy terskel for hva de oppfatter som normbrudd, men er villige til å rapportere det som de oppfatter som brudd, men kan også skyldes såkalt moralsk dissonans (15).

På grunnlag av kunnskap fra internasjonale studier og egne erfaringer testet vi hypoteser for konkrete sammenhenger. Én hypotese var at det (ikke) er noen sammenheng mellom tidligere deltagelse på kurs i forskningsetikk og kjennskap til, handlinger og holdninger til ulike former for vitenskapelig uredelighet. Her fant vi at de som tidligere hadde deltatt på slike kurs, var mer enige i at det aldri er riktig å ta æren for andres ideer enn de som ikke hadde deltatt. Ut fra dette kan man neppe konkludere med at kurs i forskningsetikk har effekt (16, 17).

Tilsvarende testet vi hypoteser om sammenhengen mellom type forskning respondenten driver, hvor lenge vedkommende har forsket og kjennskap til, handlinger og holdninger overfor ulike former for vitenskapelig uredelighet. Mange av disse sammenhengene (tab 2, tab 3) kan forklares med at de har kommet lenger i forskningsprosessen (og dermed har større mulighet til å oppleve press, eksempelvis om analyse og publisering). Vi ville trolig ha funnet langt flere sammenhenger om vi ikke hadde vært så strenge i signifikanstestene, men siden tallene er så vidt små, har vi vært forsiktige med å tolke slike sammenhenger.

Som med alle spørreundersøkelser er det en rekke metodiske utfordringer med denne studien. Disse har vi gjort nærmere rede for tidligere (10, 11). Ett viktig spørsmål er hvorvidt respondentene har oppfattet spørsmålene likt og riktig. «Å ta æren for» og «riktig» kan utvilsomt tolkes ulikt. I en spørreundersøkelse om vitenskapelig uredelighet vil det likevel være grunn til å tro at slike termer tolkes opp mot vitenskapsetiske normer. En annen utfordring er at spørreskjemaet ikke er validert.

Vår studie tyder på at doktorgradskandidater ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo kjenner til forskningsfusk både generelt og fra egen avdeling. Enkelte oppgir at de det siste året har begått vitenskapelig uredelighet. Hver femte doktorgradskandidat hadde vært utsatt for uetisk press, de fleste om forfatterskap. Et flertall var usikre på om deres avdeling hadde regler for vitenskapelig redelighet, og en betydelig andel av kandidatene aksepterer handlinger som oppfattes som uredelige.