Veier og måler barn

Det var et trangt nåløye å slippe gjennom Islands Universitets numerus clausus. Jeg sa til meg selv at jeg ville prøve å bli tatt opp på medisinstudiet én gang. Hvis det ikke gikk, så ville jeg jammen finne på noe annet meningsfylt i dette livet (for eksempel geologi). Men hvorfor lege? To av mine oldefedre var leger, min eldre bror er øre-, nese- og halslege. Jeg hadde også en kronisk syk venn som påvirket meg.

Så var jeg så heldig å treffe på en med-student fra Nordfjord som hadde tatt turen til Island for å skaffe seg utdanning – og mann. Etter avsluttet studium ville hun til Nordfjord. Der jobbet jeg som allmennlege i et halvt år. Men jeg ville være på et universitetssykehus, godt inspirert av høye faglige ambisjoner hos mine mentorer og forbilder fra gamlelandet. Så vi dro til Bergen. Der har jeg vært travelt opptatt med pasienter og prosjekter siden. Egentlig valgte jeg pediatri fordi barns helseproblemer ikke er noe som de selv har valgt. Det virket spesielt meningsfylt.

Med fare for å virke pompøs, så er det også kjekt å skape noe. På Haukeland har prosjektene kommet på rekke og rad. Det har vært et privilegium å kartlegge vekst- og vektutvikling og nå sist pubertetsutviklingen til norske barn. At opp til tjue prosent av barna vokser seg for tunge er bekymringsfullt. Vi må kunne sørge for at våre barn ikke får sine liv begrenset av problemene som overvekt og fedme fører med seg. Å lede to forskningsgrupper med svært inspirerende medarbeidere har vært og er, en fryd og en glede.