Tre dager før vår artikkel om selvmotsigelser i evalueringen av mammografiscreening i Norge ble publisert i Tidsskriftet (1) publiserte tidsskriftet New England Journal of Medicine (2) en artikkel som konkluderte stikk motsatt av hva Norges forskningsråd konkluderte i sin evaluering av det norske mammografiprogrammet. Den nye studien støtter fullt ut vårt syn. I Norge sier man at mammografiscreening har redusert dødeligheten av brystkreft med 20 – 30 %. I USA sier de at mesteparten av reduksjonen på 30 % skyldes bedre behandling (2). I Norge sier man at det er 15 – 20 % overdiagnostikk, mens forekomst av brystkreft (inkludert duktalt carcinoma in situ – DCIS) er assosiert med en 75 % økning i den aldersgruppen som inviteres til screening. Forskjellen mellom 15 – 20 % og 75 % forklares av Norges forskningsråd med forandring i eksponering for andre risikofaktorer enn mammografi (f.eks. bruk av hormoner mot plager i overgangsalderen). I USA konkluderer man med at nesten all økning i forekomst skyldes mammografiscreening – de antar at den underliggende forekomst av brystkreft har vært stabil (2). Når forskere kommer til så forskjellige resultater, kan det forklares med at det er stor usikkerhet i data. Men det kan også forklares med valg av statistiske metoder. Welch og medarbeidere (2) har gjort enkle analyser og viser at mammografiscreening ikke fører til noe stort fall i forekomst av store svulster (dem som sprer seg og dreper kvinner), men at nesten all økning i kreftforekomst har funnet sted i gruppen med små svulster – svulster som ofte er subkliniske og overdiagnostiserte. På bakgrunn av dette konkluderer de med at det ikke kan være noen stor effekt av mammografiscreening på dødelighet av brystkreft. Dette er et resonnement alle kan følge. Norges forskningsråd rapport er det få som forstår fullt ut. Erfaringsmessig vet man at jo mer komplisert statistikk og studiedesign som man bruker, desto mer sannsynlig er det at resultatene er falskt positive funn eller skjeve (biased) (3).
