Roksund og medarbeidere fokuserer igjen meget treffsikkert på overdiagnostikk og sykeliggjøring i helsetjenesten (1). Jeg har selv flere ganger prøvd å få interesse blant indremedisinere om at sykdommen ”arteriell hypertensjon” hviler på meget uvitenskapelig diagnostisk metodikk (mansjett-blodtrykk). Til tross for dette er det utført mange medikamentstudier på store pasientmaterialer. Konsekvensene koster samfunnet enorme resurser, særlig fordi vi må regne med at mange pasienter feilaktig får høre at de har ”forhøyt blodtrykk”.

Det er helt elementært og selvfølgelig at trykkmåling med mansjett også registrerer stivhet og aldringsforandringer i arterien og fysiske forhold i muskulaturen. Dette i tillegg til psykiske forhold og hormoneffekter som også spiller inn. Vi får håpe at måling på begge overarmer og 24-timers måling selvsagt blir gjort. Men hvordan måle blodtrykket hos pasienter med permanent atrieflimmer? En meget anerkjent blodtrykksspesialist svarte meg at han ikke hadde noen problemer med trykkmåling hos disse. Det kaller jeg medisinsk tøv.

Uten å få tilstrekkelig respons fra kolleger har jeg etterlyst bruken av fundus-fotos både i diagnostikk og oppfølging. En absolutt objektiv (og praktisk gjennomførbar) målemetode får vi jo aldri, men det kunne blitt et godt hjelpemiddel.

Da jeg publiserte mine tanker om dette i Tidsskriftet (2) og senere i Dagens Medisin (3) fikk jeg flere e-poster fra utlandet, men null respons fra norske medier.

Hvorfor ikke heve hypertensjonsdiagnostikken opp på et vitenskapelig nivå?

Litteratur
1. Roksund G, Brodersen J, Espolin Johnson G et al. Overdiagnostikk- Norske allmennleger viser vei. Tidsskr Nor Lægeforen 2016; 136: 1903-1905.
2. Jacobsen CD. Har pasienten virkelig arteriell hypertensjon? Tidsskr Nor Legeforen
2012; 132:1946
3.Jacobsen CD. Behov for kritisk blikk. Dagens Medisin 2.5.2016.