Old Drupal 7 Site

Overdiagnostikk – norske allmennleger viser vei

Gisle Roksund, John Brodersen, Georg Espolin Johnson, Stefán Hjörleifsson, Morten Laudal, Elisabeth Swensen Om forfatterne

Kommentarer

(4)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Hans Erik Heier
Om forfatteren

En viktig ogbevisstgjørende artikkel som burde leses av mange, også spesialister i ymse fag. Flott fremheving av: "Når helse gjøres til en vare i et marked med gode profittmuligheter, er risikoen stor for at slutteffekten blir mindre helse for mer penger". Helsetjenestens mål bør debatteres bevisst og åpent - dets oppgave er ikke å skape evig liv eller paradis på jorda. Målet bør være noe mer i retning av "hjelp til å mestre livet på egen hånd".

Hans Magnus Solli
Om forfatteren

I en viktig kronikk om overdiagnostikk, skriver Roksund med kolleger at koblingene mellom sykdomsdiagnoser og velferdsgoder også bør debatteres (1). Som trygdemedisinsk forsker vil jeg bidra til slik debatt ved å hevde at NAV kan basere seg på funksjonsevnevurderinger ved å nedtone diagnosers betydning. Men en forutsetning er at legene har det blikket som Cassell beskriver slik: "The knowledge of disease, medical science, and the technology of medicine remain crucial but not central. Persons are central, as are knowledge of persons and their functioning and knowledge of what is required to restore them to agency given whatever impairments remain” (2, s. 13). Cassell anbefaler sine legekolleger å ta i bruk det begrepsapparatet som WHO har utarbeidet for å beskrive menneskets funksjonsevne, som kropp, aktør og som deltaker i samfunnet (3).

To helt forskjellige funksjonsevnemodeller blir debattert i internasjonal trygdemedisin (4). Den ene er biomedisinsk uførhetsmodell. Den beskriver sykdom/skade som årsak til vesentlig redusert funksjonsevne. En funksjonshemning blir ansett for i hovedsak å være knyttet til sykdom/skade. Diagnosen har overordnet betydning. Personen selv beskrives kun som atomisert organisme. Biomedisinsk uførhetsmodell har vært trygdens stadfestede modell og viktigste hjelpemiddel for å merke de som skal få sikret sin inntekt med trygd.

Den andre modellen kalles evnebasert helsemodell (4). Den er utviklet innen rehabilitering og attføring, mye i regi av WHO (3). Denne modellen beskriver funksjonsevne relasjonelt, knyttet til personen i kontekst. Følgende komponenter inngår: å være aktør i eget liv, den sosiale verden (og hvilke hindre og muligheter som finnes i den, arbeidslivet inkludert), målene som bruker/pasient kan trekke seg mot sammen med hjelpere og endelig evner, ferdigheter og kompetanse og hvordan disse kan videreutvikles.

Vesentlig og varig redusert arbeidsevne er et fenomen som ikke er direkte knyttet til diagnose. For å sikre inntekt kan et vilkår om funksjonshemning erstatte sykdom, for eksempel ”vesentlig og varig aktivitetsbegrensning”.

Medisinsk og juridisk er det mulig å erstatte biomedisinsk uførhetsmodell med evnebasert helsemodell i NAV. Et slikt skifte vil føre til mindre trykk fra NAV om diagnoser. Både leger og NAV kan konsentrere seg om reelle utfordringer når det gjelder pasienters hverdagslige funksjonsevne og deltakelse på sosiale arenaer.

Litteratur
1. Roksund G, Brodersen J, Johnson GE, Hjörleifsson S, Laudal M, Swensen E. Overdiagnostikk - norske allmennleger viser vei. Tidsskr Nor Legeforen. 2016;136:1903-5.
2. Cassell EJ. The Nature of Healing. The Modern Practice of Medicine. Oxford: Oxford University Press; 2013.
3. WHO. ICF, Internasjonal klassifikasjon av funksjon, funksjonshemming og helse. Oversatt og tilrettelagt av KITH. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet; 2003.
4. Solli HM, Barbosa da Silva A, Egeland J. Usefulness of an ability-based health model in work ability assessments provided by psychiatrists and psychology specialists writing social security certificates. Disability and Rehabilitation. 2015;37:771-8.

Carl Ditlef Jacobsen
Om forfatteren

Roksund og medarbeidere fokuserer igjen meget treffsikkert på overdiagnostikk og sykeliggjøring i helsetjenesten (1). Jeg har selv flere ganger prøvd å få interesse blant indremedisinere om at sykdommen ”arteriell hypertensjon” hviler på meget uvitenskapelig diagnostisk metodikk (mansjett-blodtrykk). Til tross for dette er det utført mange medikamentstudier på store pasientmaterialer. Konsekvensene koster samfunnet enorme resurser, særlig fordi vi må regne med at mange pasienter feilaktig får høre at de har ”forhøyt blodtrykk”.

Det er helt elementært og selvfølgelig at trykkmåling med mansjett også registrerer stivhet og aldringsforandringer i arterien og fysiske forhold i muskulaturen. Dette i tillegg til psykiske forhold og hormoneffekter som også spiller inn. Vi får håpe at måling på begge overarmer og 24-timers måling selvsagt blir gjort. Men hvordan måle blodtrykket hos pasienter med permanent atrieflimmer? En meget anerkjent blodtrykksspesialist svarte meg at han ikke hadde noen problemer med trykkmåling hos disse. Det kaller jeg medisinsk tøv.

Uten å få tilstrekkelig respons fra kolleger har jeg etterlyst bruken av fundus-fotos både i diagnostikk og oppfølging. En absolutt objektiv (og praktisk gjennomførbar) målemetode får vi jo aldri, men det kunne blitt et godt hjelpemiddel.

Da jeg publiserte mine tanker om dette i Tidsskriftet (2) og senere i Dagens Medisin (3) fikk jeg flere e-poster fra utlandet, men null respons fra norske medier.

Hvorfor ikke heve hypertensjonsdiagnostikken opp på et vitenskapelig nivå?

Litteratur
1. Roksund G, Brodersen J, Espolin Johnson G et al. Overdiagnostikk- Norske allmennleger viser vei. Tidsskr Nor Lægeforen 2016; 136: 1903-1905.
2. Jacobsen CD. Har pasienten virkelig arteriell hypertensjon? Tidsskr Nor Legeforen
2012; 132:1946
3.Jacobsen CD. Behov for kritisk blikk. Dagens Medisin 2.5.2016.

Ulf E G Maxhall
Om forfatteren

Dette er jeg helt enig i. En frisk pasient er mao en som ikke er tilstrekkelig nøye undersøkt.