Et protein som binder interleukin 22 ser ut til å inngå i virkningsmekanismen for tumornekrosefaktor-α-hemmere.
Monoklonale antistoffer rettet mot tumornekrosefaktor-α (TNF-α) brukes bl.a. ved ulcerøs kolitt og Crohns sykdom, men virkningsmekanismen er ikke helt klarlagt. En ny studie som nylig er publisert i tidsskriftet Science, kaster nytt lys over hvordan TNF-α-hemmere kan virke (1).
Interleukin 22 (IL-22) kan nedregulere uønskede immunreaksjoner. CD4-positive celler isolert fra inflammerte områder av tarmen utskiller både IL-22 og IL-22-bindende protein (IL-22BP), som hemmer effekten av IL-22. Ved divertikulitt virker samspillet bra ved at IL-22-produksjonen øker, mens IL-22BP blir mindre uttrykt. Ved inflammatorisk tarmsykdom er derimot IL-22BP-nivået økt, slik at den potensielt helende effekten av IL-22 svekkes. IL-22BP-produksjonen i de isolerte CD4-positive cellene ble tydelig redusert hos pasienter som responderte på behandling med TNF-α-hemmer, men ikke hos dem som ikke responderte. En patogenetisk betydning av høyt IL-22BP-nivå ble støttet av en rekke forsøk med en musemodell. Behandling direkte rettet mot IL-22BP kan tenkes å hjelpe pasienter med inflammatorisk tarmsykdom som har dårlig effekt eller bivirkninger av TNF-α-hemmere.
– Monoklonale antistoffer mot TNF-α har revolusjonert behandlingen av inflammatorisk tarmsykdom, men det er langt fra alle pasienter som har effekt av behandlingen, sier Knut E.A. Lundin, som er professor ved Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo. – Dysregulering av IL-22BP kan tenkes brukt terapeutisk, men det er langt frem dit. Det er for eksempel ukjent hvilke bivirkninger anti-IL-22BP-antistoffer eller andre IL-22BP-antagonister vil kunne ha – med eller uten samtidig behandling med en TNF-α-hemmer, sier Lundin, som gjerne vil ha flere terapeutiske muligheter ved ulcerøs kolitt og Crohns sykdom.
