Heinemann, Markus K.
How NOT to write a medical paper
A practical guide. 95 s, ill. Stuttgart: Thieme, 2016. Pris EUR 10
ISBN 978-9-38506-229-2
Forfatteren omtaler boken som en reiseguide som vil øke dine sjanser for å motta redaktørens etterlengtede beskjed om at din artikkel nå er akseptert. Bokens tittel er litt uvanlig og skaper, på samme måte som en god overskrift på en artikkel, nysgjerrighet på innholdet. Boken fører et glimrende engelsk og har et nokså muntlig og direkte språk som gir god lesbarhet. Den er fylt med 52 praktiske eksempler, hvorav de fleste er gode ved å vise hvordan det ikke skal gjøres.
Boken består av ni kapitler, som blant annet omtaler de forskjellige typene medisinske artikler, de vanlige avsnittene i en artikkel (omtrent halvparten av boken), etikk ved publisering og hvordan artikler håndteres i tidsskriftredaksjoner.
Her finnes flere gode praktiske momenter, bl.a. med 10-punktslister over de vanligste årsakene til at artikler aksepteres eller avslås. Her henvises til «CONSORT Statements» og «PRISMA Guidelines» som er viktige for den som skriver henholdsvis originalartikler og metaanalyser. Boken formidler gode råd i arbeidet med oversiktsartikler, «how-to-do-it»-artikler, «case reports» og brev til redaktøren.
I gjennomgangen av de forskjellige momentene i en artikkel tas det et solid oppgjør med ukulturen rundt «gift authors». Viktigheten av en god tittel understrekes samt betydningen av et høypolert sammendrag med hensyn til redaktørers umiddelbare avgjørelser om artiklers videre skjebne. Randomiserte studiers posisjon diskuteres kritisk og godt. Utregning av utvalgsstørrelse og unødvendig presisjon i fremstillingen av data, som bare reduserer lesbarheten, vektlegges. Forfatteren gir flere gode eksempler på dårlig fremstilling av data, figurer og bilder. I diskusjonsdelen nevnes uttrykk og konklusjoner som man absolutt bør unngå. Det gis gode råd for å sikre en kvalitetssikret referanseliste.
I boken diskuteres flere forhold rundt publiseringsetikk, blant annet plagiat, produksjon av falske data og ikke minst «data polishing». Begrepet «impact factor» diskuteres kritisk, her forklares forskjellen på PubMed og PubMedCentral samt viktigheten av tekstgjenkjenningsverktøy og en gjennomgang av «open access»-problematikken.
De dårlige eksemplene gjør at man av og til trekker på smilebåndet fordi de omtalte tilfellene åpenbart er håpløse, men noen inneholder også viktige presisjoner og nyanser.
Boken kan synes som et motstykke til «How to write a paper» fra BMJ, men dekker mye av de samme temaene. Basert på sideantall og format er imidlertid Heinemanns bok under halvparten så omfangsrik.
Boken er lettlest, poengtert og verdifull for den som vil starte vitenskapelig arbeid, men vil også kunne bidra med noen viktige presiseringer til den som mener å være varm i trøya.
