En genetisk utredning er ikke komplett etter påvisning av én mutasjon knyttet til én sykdom.
Mendelsk arvegang har lært leger å lete etter én genetisk mutasjon som forklaring på en pasients sykdom. Ny genteknologi har vist at sammenhengen mellom genotype og fenotype er mer komplisert enn som så.
I en studie i USA fikk 7 374 pasienter som var henvist for genetisk utredning, utført full genomsekvensering (1). Av disse fikk 2 076 pasienter (28,2 %) en molekylær diagnose. Blant disse hadde 101 pasienter (4,9 %) diagnoser som involverte mutasjoner i to eller flere genloci.
Nyoppståtte mutasjoner var ansvarlige for 61 av 90 patogene endringer i autosomalt dominante sykdomsgener og 15 av 29 patogene endringer i X-bundne sykdomsgener.
Fenotypen blant pasienter med to påviste genetiske sykdommer kunne deles inn i to hovedkategorier. Ved distinkte fenotyper var det fenotypiske sykdomsbildet klart forårsaket av den ene påviste genfeilen, og genfeilene affiserte ulike organsystemer. Ved overlappende fenotyper kunne sykdomsbildet knyttes til en kombinasjon av genfeilene, ofte på grunn av genetisk interaksjon i samme organsystem.
– Man har lenge sagt at dersom man påviser én kromosomfeil, skal man også lete etter den neste, sier Gunnar Houge, seksjonsoverlege og professor ved Senter for medisinsk genetikk og molekylærmedisin, Haukeland universitetssykehus.
– Denne studien illustrerer at dette også gjelder genfeil. Det finnes svært mange kombinasjoner av genetiske sykdommer og arvemønstre; nyoppståtte genmutasjoner kombinert med nedarvet genetisk sykdom, sykdom i gener med recessiv arvegang kombinert med autosomalt dominante genmutasjoner, og kromosomfeil kombinert med enkeltgenmutasjoner. Derfor er det ikke rart at kartet ofte ikke passer med terrenget i en klinisk-genetisk hverdag, sier Houge, som mener at et godt samarbeid mellom klinikere og genetikere er svært viktig. Først da kan de rette spørsmålene stilles slik at ulike kromosomfunn og genfunn hos en pasient tolkes på en meningsfull og riktig måte.
