Takk til Helge Waal og Jørg Mørland (1) for kommentar til min lederartikkel (2) . Forfatterne har helt rett i at Evang ikke snakket om det stoffri samfunn, snarere skrev han at ”misbruk av narkotika er ikke et problem som kan løses. Vi vil, med mindre menneskene er i stand til i fremtiden radikalt å endre sine livsformer, alltid ha det hos oss” (3 s. 16). Likefullt skulle fenomenet bekjempes bredt, og han argumenterte primært som samfunnsmedisiner i epidemiologiske termer: ”Vi må erkjenne betydningen av det man etter mitt skjønn med rette kan betegne som sosial smitte.” (3 s. 180). Jeg har derfor færre problemer enn Waal og Mørland med å trekke paralleller fra Evangs begrep om samfunnshygiene på 1930-tallet (4) til hans forståelse av narkotikaproblemet og håndteringen av dette 30 år senere.
Det er ingen tvil om at man helt fra starten av norsk narkotikapolitikk på 1960-tallet fryktet at narkotika skulle bli sosialt akseptert, og at man derfor innførte strenge straffesanksjoner med den hensikt å virke avskrekkende. Ifølge Astrid Skretting ble strenge straffereaksjoner ansett som ”det kanskje viktigste virkemiddelet, selv om en tidlig også erkjente behovet for ulike hjelpe- og behandlingstiltak” (5). Den omfattende rettsliggjøringen av feltet fikk vi med legemiddelloven av 1964, forskrift om forbud mot bruk i 1965, tillegg til straffeloven § 162 om alvorlige narkotikaforbrytelser med øvre strafferamme på seks år i 1968 og heving av strafferammen for alvorlige narkotikaforbrytelser til ti år i 1972 (5). Det strafferettslige fundamentet for en streng kriminalisering av feltet ble altså lagt allerede på 1960-tallet og tidlig 70-tall. Derfor følger jeg ikke Waal og Mørland i deres forsøk på å skape et skarpt skille mellom den Evang’ske metode på 1960-tallet og en moralsk panikk på 1980-tallet.
Videre skriver medisinhistoriker Aina Schiøtz at Evang spilte ”en viktig rolle i det forberedende arbeidet med hensyn til kriminalisering av feltet” (6). Hvorvidt det var reell uenighet mellom Evang og Justisdepartementet, er et interessant spørsmål som gjerne kan belyses ytterligere.
For øvrig er jeg glad for at også Waal og Mørland ønsker en reformert narkotikapolitikk velkommen, og at de også trekker frem at det er lite forskningsmessig støtte for kriminalisering. Et første steg for norsk politikk bør være å avkriminalisere bruk, besittelse og salg av mindre mengder narkotika og å styrke medisinske og sosiale alternativer til juridiske sanksjoner (7).
Litteratur
- Waal H, Mørland J. Stoff, straff og sosial smitte – en uheldig sammenblanding. Tidsskr Nor Legeforen 2017; 137:262
- Slagstad K. Stoff, straff og sosial smitte. Tidsskr Nor Legeforen 2016; 136: 1871.
- Evang K. Narkotika, generasjonene og samfunnet. 2. utgave. Oslo: Tiden, 1974
- Slagstad R. De nasjonale strateger. Oslo: Pax forlag 1998
- Skretting A. Konseptualisering av narkotika i sentrale offentlige dokumenter. http://www.forebygging.no/Global/KonseptualiseringSkretting_rev.pdf (29.1.2017)
- Schiøtz A. Rus og rusmiddelpolitikk i Norge: Et historisk tilbakeblikk. Oslo: Den norske legeforening, 2012.
- Csete J, Kamarulzaman A, Kazatchkine M et al. Public health and international drug policy. Lancet 2016; 387: 1427 – 80.