Helge Waal (f. 1940) er professor emeritus ved Senter for rus- og avhengighetsforskning, Universitetet i Oslo, og medisinskfaglig rådgiver ved Nasjonal kompetansetjeneste for tverrfaglig spesialisert behandling av ruslidelser (TSB), Oslo universitetssykehus.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
E-post: helge.waal@medisin.uio.no
Jørg Mørland (f. 1941) er professor emeritus ved Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo, og fagdirektør ved Folkehelseinstituttet.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Takk til Helge Waal og Jørg Mørland (1) for kommentar til min lederartikkel (2) . Forfatterne har helt rett i at Evang ikke snakket om det stoffri samfunn, snarere skrev han at ”misbruk av narkotika er ikke et problem som kan løses. Vi vil, med mindre menneskene er i stand til i fremtiden radikalt å endre sine livsformer, alltid ha det hos oss” (3 s. 16). Likefullt skulle fenomenet bekjempes bredt, og han argumenterte primært som samfunnsmedisiner i epidemiologiske termer: ”Vi må erkjenne betydningen av det man etter mitt skjønn med rette kan betegne som sosial smitte.” (3 s. 180). Jeg har derfor færre problemer enn Waal og Mørland med å trekke paralleller fra Evangs begrep om samfunnshygiene på 1930-tallet (4) til hans forståelse av narkotikaproblemet og håndteringen av dette 30 år senere.
Det er ingen tvil om at man helt fra starten av norsk narkotikapolitikk på 1960-tallet fryktet at narkotika skulle bli sosialt akseptert, og at man derfor innførte strenge straffesanksjoner med den hensikt å virke avskrekkende. Ifølge Astrid Skretting ble strenge straffereaksjoner ansett som ”det kanskje viktigste virkemiddelet, selv om en tidlig også erkjente behovet for ulike hjelpe- og behandlingstiltak” (5). Den omfattende rettsliggjøringen av feltet fikk vi med legemiddelloven av 1964, forskrift om forbud mot bruk i 1965, tillegg til straffeloven § 162 om alvorlige narkotikaforbrytelser med øvre strafferamme på seks år i 1968 og heving av strafferammen for alvorlige narkotikaforbrytelser til ti år i 1972 (5). Det strafferettslige fundamentet for en streng kriminalisering av feltet ble altså lagt allerede på 1960-tallet og tidlig 70-tall. Derfor følger jeg ikke Waal og Mørland i deres forsøk på å skape et skarpt skille mellom den Evang’ske metode på 1960-tallet og en moralsk panikk på 1980-tallet.
Videre skriver medisinhistoriker Aina Schiøtz at Evang spilte ”en viktig rolle i det forberedende arbeidet med hensyn til kriminalisering av feltet” (6). Hvorvidt det var reell uenighet mellom Evang og Justisdepartementet, er et interessant spørsmål som gjerne kan belyses ytterligere.
For øvrig er jeg glad for at også Waal og Mørland ønsker en reformert narkotikapolitikk velkommen, og at de også trekker frem at det er lite forskningsmessig støtte for kriminalisering. Et første steg for norsk politikk bør være å avkriminalisere bruk, besittelse og salg av mindre mengder narkotika og å styrke medisinske og sosiale alternativer til juridiske sanksjoner (7).
Litteratur
Ketil Slagstad bommer i sitt tilsvar. Vårt poeng var ikke å redde Karl Evangs «tapte ære» men å forbedre utgangspunktet for rusreformer. Det vi fikk på 1960-tallet i Norge var en samlet innsats med opprettelse av polikliniske team og døgnavdelinger i psykiatriske institusjoner og alternative tiltak som kollektiver og arbeidsmarkedstiltak, uteseksjoner, ungdomsklubber, informasjonskampanjer og andre forebyggende tiltak. For å få mer egnete lovhjemler for tiltak både mot bruk og mot omsetning kom det tillegg i legemiddelloven og senere hjemler i straffeloven. Brit Bergersen tok i 1967 magistergraden i sosiologi med analyse av rusmiddelpolitikken hvor hun beskrev utviklingen og mente at man var kommet over i en «straffedominert fase» som rammet sårbare grupper (1). Evang opponerte ex auditorio og understreket at tiltakene måtte forstås som del av samlet mobilisering. I denne grunnleggende fasen ble brukerne ikke sett som samfunnsfiender. «Narkotikakrigen» med tilhørende straffeskjerpelser kom vesentlig senere. Krigen er i dag over selv om vi fortsatt har stor vekt på strafferettslige tiltak. Vi risikerer imidlertid å kaste barnet ut med badevannet om utgangspunktet er feil. Nøkternt bedømt er rusbrukssituasjonen i Norge på flere områder god sett i relasjon til mange andre land. Slagstad – og mange i media og i politiske miljøer – svartmaler. Det er dessuten enkelt å være mot bruk av straff, men ikke så lett å utvikle strategier som tar hensyn til at rusmiddelbruk i høye grad er et sosialt fenomen. Antall brukere i omgangskretsen er blant de viktigste risikofaktorer for utvikling av bruk og brukslidelser. Slagstad skriver som om det ikke er et mål å forhindre at bruk av «narkotika» skal bli sosialt akseptert. Men nesten all forskning om forebygging viser at vi bør begrense både konkret og sosial tilgjengelighet så mye som mulig. Vi er derfor bekymret når Slagstad uten forbehold anbefaler som første skritt å avkriminalisere bruk, besittelse og salg av mindre mengder. Vi er enige i at det er viktig å styrke medisinske og sosiale alternativer, men minner om at reformene i de fleste land, deriblant Portugal, omfatter ulike typer sanksjoner. Vi har innenfor det nåværende system mange muligheter slik som bekymringssamtaler, straffrihetsbetingelser og alternative tiltak. Eventuelle endringer bør ikke true disse.
Dersom norske leger og Legeforeningen skal gi gode bidrag til rusreformer slik Slagstad ønsker, må man både beskrive virkeligheten bedre og ha en bedre forskningsbasert basis for endringsforslagene.
Litteratur
1. Bergersen Lind, B. Narkotikakonflikten. Stoffbruk og myndighetskontroll. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1974.
Waal og Mørland skriver i sitt tilsvar at min tekst kan leses som at "det ikke er et mål å forhindre at bruk av «narkotika» skal bli sosialt akseptert." Det har jeg aldri hevdet. Waal og Mørland forsøker heller ikke å belegge påstanden i min tekst. Min intensjon var heller ikke å svartmale norsk narkotikapolitikk, snarere å peke på at kriminalisering av bruk og besittelse av små mengder stoff har liten forskningsmessig støtte. Det er da et tankekors hvor mye ressurser vi har brukt på å håndheve en streng politikk nettopp mot slik personlig bruk.
Helge Waal og Jørg Mørland hevder Ketil Slagstad bommer i sitt tilsvar til deres artikkel om ruspolitikk (1). Det er ikke enkelt å se hvor Slagstad skiller lag fra Waal og Mørland, men de blir bekymret «når Slagstad uten forbehold anbefaler som første skritt å avkriminalisere bruk, besittelse og salg av mindre mengder [rusmidler]» (1). Men Slagstad har aldri anbefalt dette «uten forbehold» (2) og når Waal og Mørland henviser til Portugal for å «minne om» bruken av «ulike typer sanksjoner» ved avkriminalisering, så glemmer de å nevne at sanksjonene er helt utenfor straffeloven ved «quantity required for an average individual consumption during a period of 10 days» (3).
Waal og Mørland oppfattes som tvetydig på punktet om avkriminalisering, og det er lov å undre om de norske rusforskerne har en annen konklusjon enn de ledende rapportene har på dette punktet (4, 5)? For selv om Mørland og Waal har rett i at konkret og sosial tilgjengelighet er viktig for å indirekte forebygge rusproblemer gjennom rusbruk, så tilsier internasjonal erfaring at avkriminalisering har liten eller ingen signifikant virkning på rusbruk (4, 6). Det blir dermed et tankekors at Norge skal bruke omkring 3100 millioner kroner årlig for å håndheve et strafferettslig forbud som ikke bare mangler dokumentasjon, men gjør en unødvendig andel fungerende borgere til kriminelle og forverrer situasjonen til de som er rammet av brukslidelser (7).
Ideen om å forebygge rusrelaterte skader ved å forbygge rus kan virke rimelig, men som generalsekretær i Foreningen Tryggere Ruspolitikk, Ina Roll Spinnangr, påpeker: «når dette middelet blir et mål i seg selv, flyttes fokus fra det som er viktig, og man risikerer å undergrave det opprinnelige målet» (8) – en human ruspolitikk med fokus på skadereduksjon og velferd, ikke edruelighet for alle summer.
Litteratur
1. Waal H, Mørland J. H. Waal & J. Mørland svarer: Tidsskr Nor Legeforen 2017
2. Slagstad K. Stoff, Straff og sosial smitte. Tidsskr Nor Legeforen 2016; 136: 1871
3. Standal B. Narkotika: Portugalt fra Hadia Tajik. Dagbladet 14. okt 2016
4. Csete J, Kamarulzaman A, Kazatchkine M et al. Public health and international drug policy. Lancet 2016; 387: 1427 – 80
5. Global Commission on Drug Policy. Taking Control: Pathways to drug policies that work. 2014
6. Transform. Will drug use rise? Exploring a key concern about decriminalising or regulating drugs. Transform 2016.
7. Løkke E, Ulserød T. Narkotikapolitikken: Behov for nye ideer og bedre løsninger. Civita 2015
8. Spinnangr IR. Forebygg skade, ikke rus. Bergens Tidende. 27. jun 2017
Tidsskrift for Den norske legeforening, Postboks 1152 Sentrum, 0107 OSLO
Sentralbord: 23 10 90 00 • E-post: redaksjonen@tidsskriftet.no
Sjefredaktør Are Brean • Tidsskriftet redigeres etter redaktørplakaten
Kommentarer