Ketil Slagstad bommer i sitt tilsvar. Vårt poeng var ikke å redde Karl Evangs «tapte ære» men å forbedre utgangspunktet for rusreformer. Det vi fikk på 1960-tallet i Norge var en samlet innsats med opprettelse av polikliniske team og døgnavdelinger i psykiatriske institusjoner og alternative tiltak som kollektiver og arbeidsmarkedstiltak, uteseksjoner, ungdomsklubber, informasjonskampanjer og andre forebyggende tiltak. For å få mer egnete lovhjemler for tiltak både mot bruk og mot omsetning kom det tillegg i legemiddelloven og senere hjemler i straffeloven. Brit Bergersen tok i 1967 magistergraden i sosiologi med analyse av rusmiddelpolitikken hvor hun beskrev utviklingen og mente at man var kommet over i en «straffedominert fase» som rammet sårbare grupper (1). Evang opponerte ex auditorio og understreket at tiltakene måtte forstås som del av samlet mobilisering. I denne grunnleggende fasen ble brukerne ikke sett som samfunnsfiender. «Narkotikakrigen» med tilhørende straffeskjerpelser kom vesentlig senere. Krigen er i dag over selv om vi fortsatt har stor vekt på strafferettslige tiltak. Vi risikerer imidlertid å kaste barnet ut med badevannet om utgangspunktet er feil. Nøkternt bedømt er rusbrukssituasjonen i Norge på flere områder god sett i relasjon til mange andre land. Slagstad – og mange i media og i politiske miljøer – svartmaler. Det er dessuten enkelt å være mot bruk av straff, men ikke så lett å utvikle strategier som tar hensyn til at rusmiddelbruk i høye grad er et sosialt fenomen. Antall brukere i omgangskretsen er blant de viktigste risikofaktorer for utvikling av bruk og brukslidelser. Slagstad skriver som om det ikke er et mål å forhindre at bruk av «narkotika» skal bli sosialt akseptert. Men nesten all forskning om forebygging viser at vi bør begrense både konkret og sosial tilgjengelighet så mye som mulig. Vi er derfor bekymret når Slagstad uten forbehold anbefaler som første skritt å avkriminalisere bruk, besittelse og salg av mindre mengder. Vi er enige i at det er viktig å styrke medisinske og sosiale alternativer, men minner om at reformene i de fleste land, deriblant Portugal, omfatter ulike typer sanksjoner. Vi har innenfor det nåværende system mange muligheter slik som bekymringssamtaler, straffrihetsbetingelser og alternative tiltak. Eventuelle endringer bør ikke true disse.
Dersom norske leger og Legeforeningen skal gi gode bidrag til rusreformer slik Slagstad ønsker, må man både beskrive virkeligheten bedre og ha en bedre forskningsbasert basis for endringsforslagene.

Litteratur
1. Bergersen Lind, B. Narkotikakonflikten. Stoffbruk og myndighetskontroll. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1974.