Karsten Hytten diskuterer etikken ved fjerndiagnostikk (1). Temaet er viktig og fortjener refleksjon, men det er nødvendig å nyansere betegnelsen fjerndiagnostikk. Innen medisinen regnes tentativ diagnose basert på systematisk gjennomgang av all journalinformasjon og annen medisinsk informasjon, f.eks. fra fastleger, ikke som fjerndiagnostikk selv om legen personlig ikke har undersøkt pasienten. Det gjelder også innen psykiatri. Der har man for flere tiår tilbake utarbeidet metoder for systematisk innhenting av journalinformasjon som er nødvendig for kriteriebasert diagnostikk og slik kommet frem til sannsynlige diagnoser.
Hytten trekker frem min diagnostikk av 22. juli-drapsmannen som eksempel på fjerndiagnostikk. Foruten tilgang til de to omfattende rettspsykiatriske erklæringer hadde jeg også tilgang til informasjon som bare delvis er kommet offentligheten for øre. Det gjelder f.eks. journalinformasjon allerede fra drapsmannen var 2 – 3 år gammel. Jeg observerte ham også i en hel uke mens han forklarte seg i retten for lukkede dører. Også det ga viktig informasjon som ikke er offentlig tilgjengelig. Viktig er også at i 22. juli-saken var mine vurderinger rekvirert av bistandsadvokatene og ikke initiert av meg personlig. Jeg ble også anmodet om å fremføre mine vurderinger for åpen rett, dog uten at jeg skulle omtale all informasjon jeg kjente til om hans tidligere livsløp.
Personlig mener jeg at diagnostikk basert på så omfattende informasjon ikke kan kalles fjerndiagnostikk. Norsk rett tillater da også gjennomgang av all medisinsk informasjon som grunnlag for tentativ diagnostikk innen medisin, f.eks. i sivilrettslige saker eller i straffesaker hvor tiltalte ikke ønsker å la seg intervjue, men hvor diagnostikk kan ha betydning for eventuell dom.
Hva gjelder psykiatrisk diagnostikk av politikere basert på studier av deres taler, Twitter-ytringer, offentlig tilgjengelige uttalelser fra personer som har arbeidet sammen med vedkommende, offentlige dokumenter (rettssaker) og ulike biografier, er etikkaspektet mer komplisert. Grunnregelen er at i politikk, religion og kjærlighet bør man avstå fra diagnostisering. Samtidig er det politikere som er så selvforherligende, uempatiske og aggressive mot alt og alle som har andre oppfatninger enn dem selv at de kan representere en fare for et demokratisk samfunn hvor respekt for annerledes tenkende er sentralt.
Goldwater var ikke en slik person, men det er som kjent mange som mener at den nåværende amerikanske president faller i denne kategorien. Scharffenberg fikk anerkjennelse for allerede i 1933 å varsle om hvilke destruktive implikasjoner Hitlers psyke kunne få. Er det etisk forsvarlig å forbli taus hvis det kommer nye politikere til makten som kan ha mange av de samme destruktive kvaliteter selv om vedkommende ikke kan sies å være en ny Hitler og inntil videre i alle fall holdes i tømme av mer edruelige politikere? Personlig synes jeg det ikke er noe enkelt svar på dette, så lenge en rimelig fundert psykiatrisk beskrivelse kan gi vesentlig orientering om hvordan politikeren vil reagere og hvordan et samfunn best forholder seg til en slik personlighet.
