En ny studie trekker i tvil effekten av fysioterapi etter forstuinger i ankelen.
Ankelforstuing er en vanlig skade, men det er uklart om det har noen gevinst å henvise pasientene rutinemessig til fysioterapi. Ankelligamentskader kan klassifiseres i grad 1 – 3 etter alvorlighetsgrad og grad av instabilitet i leddet. Hva er best behandling for de letteste skadene?
I en ny studie gjengitt i BMJ ble over 500 pasienter med ankelforstuing og grad 1 – 2-skade randomisert til standardbehandling med og uten tillegg av veiledet fysioterapi (1). Treningsprogrammet besto av inntil syv halvtimesøkter med instruksjon om påfølgende hjemmeøvelser hvor blant annet isometrisk muskelstyrke, leddutslagsøvelser og motstandstrening med strikk ble vektlagt. Pasientene ble fulgt i seks måneder. Etter tre og seks måneder var det ingen forskjell mellom gruppene målt ved klinisk undersøkelse og i henhold til et skåringsinstrument (foot and ankle outcome score – FAOS). Forfatterne påpeker at så mange som 43 % og 38 % i henholdsvis fysioterapi- og kontrollgruppen ikke oppnådde tilfredsstillende funksjon etter seks måneder (FAOS-skår på ≥ 450 av 500).
– Studien viser at mange pasienter med ankelforstuinger kan behandles uten henvisning til fysioterapi, sier Martine Enger, som er ph.d.-student og overlege ved Oslo skadelegevakt, Oslo universitetssykehus.
– Dette er den hittil største randomiserte, kontrollerte studien der man undersøker effekten av fysioterapi etter ankelforstuing, sier hun. Hun understreker at studien bare omfatter lettere forstuinger, der ankelleddet er mekanisk stabilt eller kun litt løst.
– Klassifiseringen i grad 1 – 3 er forholdsvis subjektiv og gir ikke alltid et presist mål på graden av patofysiologi, sier hun. Dessuten ble bare én av tre pasienter som fylte inklusjonskriteriene rekruttert til studien. Det kan derfor foreligge en skjevhet i utvalget.
– Det er flere forhold som kan begrense relevansen for norske forhold. Det er belegg i litteraturen for å anbefale ortose også ved grad 1- og 2-skader, men i studien ble det ikke benyttet ortose eller annen immobilisering i behandlingen, sier hun.
– Videre var gjennomsnittlig BMI for studiedeltakerne 28, altså lett overvektig, noe jeg ikke tror er gjeldende for den norske pasientpopulasjonen som søker hjelp etter overtråkk, sier hun.
Enger fremhever at det i artikkelen i liten grad redegjøres for hva slags fysioterapi som ble gitt eller hvor mange som fikk balansetrening.
– Hos idrettsutøvere er balansetrening vist å forebygge nye forstuinger. Forfatterne fremhevet at en stor andel i begge grupper ikke oppnådde ønsket resultat etter seks måneder. Det er derfor behov for studier der man undersøker om andre behandlingsopplegg, inkludert fysioterapi, kan gi bedre resultat for undergrupper av pasienter, påpeker Enger.
